¹Da tok Job til orde og sa:

¹And Job answered and said,

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

²Of a truth I know it is so; but how can man be just with ùGod?

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

³If he shall choose to strive with him, he cannot answer him one thing of a thousand.

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁴He is wise in heart and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and had peace?

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁵Who removeth mountains, and they know it not, when he overturneth them in his anger;

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁶Who shaketh the earth out of its place, and the pillars thereof tremble;

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁷Who commandeth the sun, and it riseth not, and he sealeth up the stars;

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁸Who alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the high waves of the sea;

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

⁹Who maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south;

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹⁰Who doeth great things past finding out, and wonders without number.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹¹Lo, he goeth by me, and I see [him] not; and he passeth along, and I perceive him not.

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹²Behold, he taketh away: who will hinder him? Who will say unto him, What doest thou?

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹³+God withdraweth not his anger; the proud helpers stoop under him:

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁴How much less shall I answer him, choose out my words [to strive] with him?

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁵Whom, though I were righteous, [yet] would I not answer; I would make supplication to my judge.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁶If I had called, and he had answered me, I would not believe that he hearkened to my voice, --

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁷He, who crusheth me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁸He suffereth me not to take my breath, for he filleth me with bitternesses.

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

¹⁹Be it a question of strength, lo, [he is] strong; and be it of judgment, who will set me a time?

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²⁰If I justified myself, mine own mouth would condemn me; were I perfect, he would prove me perverse.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²¹Were I perfect, [yet] would I not know my soul: I would despise my life.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²²It is all one; therefore I said, he destroyeth the perfect and the wicked.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²³If the scourge kill suddenly, he mocketh at the trial of the innocent.

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁴The earth is given over into the hand of the wicked [man]; he covereth the faces of its judges. If not, who then is it?

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁵And my days are swifter than a runner: they flee away, they see no good.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁶They pass by like skiffs of reed; as an eagle that swoops upon the prey.

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁷If I say, I will forget my complaint, I will leave off my [sad] countenance, and brighten up,

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁸I am afraid of all my sorrows; I know that thou wilt not hold me innocent.

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

²⁹Be it that I am wicked, why then do I labour in vain?

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³⁰If I washed myself with snow-water, and cleansed my hands in purity,

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³¹Then wouldest thou plunge me in the ditch, and mine own clothes would abhor me.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³²For he is not a man, as I am, that I should answer him; that we should come together in judgment.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³³There is not an umpire between us, who should lay his hand upon us both.

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁴Let him take his rod away from me, and let not his terror make me afraid,

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}

³⁵[Then] I will speak, and not fear him; but it is not so with me.