¹Og det skjedde da han kom inn i en av de øverste fariseeres hus på en sabbat for å holde måltid, og de lurte på ham,

¹And it came to pass, as he went into the house of one of the rulers, [who was] of the Pharisees, to eat bread on [the] sabbath, that *they* were watching him.

²se, da var der en vattersottig mann like for ham.

²And behold, there was a certain dropsical [man] before him.

³Og Jesus tok til orde og talte til de lovkyndige og fariseerne og sa: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?

³And Jesus answering spoke unto the doctors of the law and Pharisees, saying, Is it lawful to heal on the sabbath?

⁴Men de tidde. Og han tok på ham og helbredet ham, og lot ham gå.

⁴But they were silent. And taking him he healed him and let him go.

⁵Og han tok atter til orde og sa til dem: Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks op igjen på sabbatsdagen?

⁵And answering he said to them, Of which of you shall an ass or ox fall into a well, that he does not straightway pull him up on the sabbath day?

⁶Men de var ikke i stand til å svare ham på dette.

⁶And they were not able to answer him to these things.

⁷Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvorledes de valgte sig ut de øverste seter:

⁷And he spoke a parable to those that were invited, remarking how they chose out the first places, saying to them,

⁸Når du blir buden av nogen til bryllups, da sett dig ikke øverst ved bordet, forat ikke en gjævere enn du skal være buden,

⁸When thou art invited by any one to a wedding, do not lay thyself down in the first place at table, lest perhaps a more honourable than thou be invited by him,

⁹og den som innbød dig og ham, skal komme og si til dig: Gi denne mann rum! og du så med skam skal komme til å sitte nederst.

⁹and he who invited thee and him come and say to thee, Give place to this [man], and then thou begin with shame to take the last place.

¹⁰Men når du er buden, da gå og sett dig nederst, forat han som innbød dig, kan si til dig når han kommer: Venn, kom hit, sett dig høiere op! Da får du ære i alle deres øine som sitter til bords med dig;

¹⁰But when thou hast been invited, go and put thyself down in the last place, that when he who has invited thee comes, he may say to thee, Friend, go up higher: then shalt thou have honour before all that are lying at table with thee;

¹¹for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

¹¹for every one that exalts himself shall be abased, and he that abases himself shall be exalted.

¹²Han sa også til den som hadde innbudt ham: Når du gjør gjestebud middag eller aften, da innbyd ikke dine venner eller dine brødre eller dine frender eller rike granner, forat ikke de skal be dig igjen, så du får gjengjeld!

¹²And he said also to him that had invited him, When thou makest a dinner or a supper, call not thy friends, nor thy brethren, nor thy kinsfolk, nor rich neighbours, lest it may be they also should invite thee in return, and a recompense be made thee.

¹³Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde!

¹³But when thou makest a feast, call poor, crippled, lame, blind:

¹⁴så er du salig; for de har ikke noget å gi dig igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges opstandelse.

¹⁴and thou shalt be blessed; for they have not [the means] to recompense thee; for it shall be recompensed thee in the resurrection of the just.

¹⁵Da en av dem som satt med til bords, hørte dette, sa han til ham: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.

¹⁵And one of those that were lying at table with [them], hearing these things, said to him, Blessed [is] he who shall eat bread in the kingdom of God.

¹⁶Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange;

¹⁶And he said to him, A certain man made a great supper and invited many.

¹⁷og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.

¹⁷And he sent his bondman at the hour of supper to say to those who were invited, Come, for already all things are ready.

¹⁸Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt!

¹⁸And all began, without exception, to excuse themselves. The first said to him, I have bought land, and I must go out and see it; I pray thee hold me for excused.

¹⁹Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt!

¹⁹And another said, I have bought five yoke of oxen, and I go to prove them; I pray thee hold me for excused.

²⁰Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.

²⁰And another said, I have married a wife, and on this account I cannot come.

²¹Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte!

²¹And the bondman came up and brought back word of these things to his lord. Then the master of the house, in anger, said to his bondman, Go out quickly into the streets and lanes of the city, and bring here the poor and crippled and lame and blind.

²²Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum.

²²And the bondman said, Sir, it is done as thou hast commanded, and there is still room.

²³Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt!

²³And the lord said to the bondman, Go out into the ways and fences and compel to come in, that my house may be filled;

²⁴For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.

²⁴for I say to you, that not one of those men who were invited shall taste of my supper.

²⁵Og meget folk vandret sammen med ham. Og han vendte sig og sa til dem:

²⁵And great crowds went with him; and, turning round, he said to them,

²⁶Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

²⁶If any man come to me, and shall not hate his own father and mother, and wife, and children, and brothers, and sisters, yea, and his own life too, he cannot be my disciple;

²⁷Og den som ikke bærer sitt kors og følger efter mig, han kan ikke være min disippel.

²⁷and whoever does not carry his cross and come after me cannot be my disciple.

²⁸For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter sig ikke først ned og regner efter hvad det vil koste, om han har nok til å fullføre det med,

²⁸For which of you, desirous of building a tower, does not first sit down and count the cost, if he have what [is needed] to complete it;

²⁹forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si:

²⁹in order that, having laid the foundation of it, and not being able to finish it, all who see it do not begin to mock at him,

³⁰Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?

³⁰saying, This man began to build and was not able to finish?

³¹Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter sig ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen?

³¹Or what king, going on his way to engage in war with another king, does not, sitting down first, take counsel whether he is able with ten thousand to meet him coming against him with twenty thousand?

³²Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennu er langt borte, og tinger om fred.

³²and if not, while he is yet far off, having sent an embassy, he asks for terms of peace.

³³Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier.

³³Thus then every one of you who forsakes not all that is his own cannot be my disciple.

³⁴Salt er en god ting, men når også saltet mister sin kraft, hvad skal det da saltes med?

³⁴Salt [then] [is] good, but if the salt also has become savourless, wherewith shall it be seasoned?

³⁵Det duer hverken i jord eller i gjødsel; det blir kastet ut. Den som har ører å høre med, han høre!

³⁵It is proper neither for land nor for dung; it is cast out. He that hath ears to hear, let him hear.