1Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
1By the rivers of Babylon, there we sat down; yea, we wept when we remembered Zion.
2På vidjene der hengte vi våre harper;
2We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.
3for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
3For there they that carried us away captive required of us a song; and they that made us wail [required] mirth, [saying,] Sing us [one] of the songs of Zion.
4Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
4How should we sing a song of Jehovah's upon a foreign soil?
5Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}
5If I forget thee, Jerusalem, let my right hand forget [its skill];
6Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
6If I do not remember thee, let my tongue cleave to my palate: if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
7Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
7Remember, O Jehovah, against the sons of Edom, the day of Jerusalem; who said, Lay [it] bare, Lay [it] bare, down to its foundation!
8Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
8Daughter of Babylon, who art to be laid waste, happy he that rendereth unto thee that which thou hast meted out to us.
9Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
9Happy he that taketh and dasheth thy little ones against the rock.