¹Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.}

¹{To the chief Musician. On Mahalath: an instruction. Of David.} The fool hath said in his heart, There is no God! They have corrupted themselves, and have done abominable iniquity: there is none that doeth good.

²Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.

²God looked down from the heavens upon the children of men, to see if there were any that did understand, that did seek God.

³Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

³Every one of them is gone back, they are together become corrupt: there is none that doeth good, not even one.

⁴De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.

⁴Have the workers of iniquity no knowledge, eating up my people [as] they eat bread? they call not upon God.

⁵Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.

⁵There were they in great fear, where no fear was; for God scattereth the bones of him that encampeth against thee. Thou hast put [them] to shame, for God hath despised them.

⁶Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.

⁶Oh that the salvation of Israel were come out of Zion! When God turneth again the captivity of his people, Jacob shall be glad, Israel shall rejoice.

⁷Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.