¹Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.}

¹{To the chief Musician. Upon the Gittith. [A Psalm] of Asaph.} Sing ye joyously unto God our strength, shout aloud unto the God of Jacob;

²Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

²Raise a song, and sound the tambour, the pleasant harp with the lute.

³Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!

³Blow the trumpet at the new moon, at the set time, on our feast day:

⁴Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.}

⁴For this is a statute for Israel, an ordinance of the God of Jacob;

⁵For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.

⁵He ordained it in Joseph [for] a testimony, when he went forth over the land of Egypt, [where] I heard a language that I knew not.

⁶Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}

⁶I removed his shoulder from the burden; his hands were freed from the basket.

⁷Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

⁷Thou calledst in trouble, and I delivered thee; I answered thee in the secret place of thunder; I proved thee at the waters of Meribah. Selah.

⁸I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.

⁸Hear, my people, and I will testify unto thee; O Israel, if thou wouldest hearken unto me!

⁹Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:

⁹There shall no strange ùgod be in thee, neither shalt thou worship any foreign ùgod.

¹⁰Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.

¹⁰I am Jehovah thy God, that brought thee up out of the land of Egypt: open thy mouth wide, and I will fill it.

¹¹Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!

¹¹But my people hearkened not to my voice, and Israel would none of me.

¹²Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

¹²So I gave them up unto their own hearts' stubbornness: they walked after their own counsels.

¹³Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.

¹³Oh that my people had hearkened unto me, that Israel had walked in my ways!

¹⁴O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!

¹⁴I would soon have subdued their enemies, and turned my hand against their adversaries.

¹⁵Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

¹⁵The haters of Jehovah would have come cringing unto him; but their time would have been for ever.

¹⁶De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.

¹⁶And he would have fed them with the finest of wheat; yea, with honey out of the rock would I have satisfied thee.

¹⁷Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.