1Da tok Job til orde og sa:
1Aga Iiob rääkis ja ütles:
2Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
2'Sellesarnast olen ma palju kuulnud, te kõik olete tüütavad trööstijad.
3Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
3Kas sel tuule rääkimisel ei olegi lõppu, või mis kihutab sind rääkima?
4Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
4Minagi võiksin rääkida nagu teie, kui oleksite minu asemel; minagi võiksin teie vastu sõnadega hiilata ja teie pärast pead vangutada.
5jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}
5Ma võiksin teid oma suuga kinnitada ja mitte keelata oma huulte kaastundeavaldust.
6Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
6Kui ma räägin, ei vähene mu valu, ja kas see siiski minust lahkub, kui ma lõpetan?
7Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
7Aga nüüd on Jumal mind väsitanud. Ta on hävitanud kõik mu omaksed.
8Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
8Ta on haaranud mind - sellest tuli tunnistaja, kes tõusis mu vastu -, mu kõhnus süüdistab mind näkku.
9Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
9Ta viha rebis ja kiusas mind, ta kiristas mu pärast hambaid. Minu vaenlane teritab mu vastu oma silmi.
10De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}
10Nad ajavad suu ammuli mu vastu, löövad mind pilgates põsele; nad kogunevad hulganisti mu vastu.
11Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
11Jumal andis mind nurjatuile ja tõukas mind õelate kätte.
12Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
12Ma elasin rahus, aga ta vapustas mind, ta haaras mind kuklast ja lõi mind puruks; ta pani mind enesele märklauaks,
13Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
13ta nooled ümbritsevad mind. Ta lõhestab armutult mu neerud, ta valab mu sapi maa peale.
14Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
14Ta murrab mind murd murru peale, ta ründab mind otsekui sõdur.
15Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}
15Ma õmblesin enesele ihu jaoks kotiriide ja torkasin oma sarve põrmu.
16mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
16Mu nägu punetab nutust ja mu laugudel on sünge vari,
17Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
17kuigi mu käes ei ole ülekohut ja kuigi mu palve on siiras.
18Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}
18Oh maa, ära kata mu verd, ja mu kisendamisel ärgu olgu puhkepaika!
19Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
19Vaata, nüüdki on mul tunnistaja taevas ja eestkõneleja kõrgustes.
20Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
20Mu sõbrad on pilkajad - Jumala poole on mu pisarais silm,
21at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
21et ta kohut mõistaks mehe ja Jumala vahel, otsekui inimese ja ta ligimese vahel.
22for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
22Sest veel pisut aastaid ja ma lähen teele, millelt ma ei pöördu tagasi.