1Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.
1Sellepärast väriseb minugi süda ja hüppab paigast.
2Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!
2Kuulge, kuulge tema hääle mürinat ja kõminat, mis tuleb ta suust!
3Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.
3Selle ta päästab lahti kogu taeva alla ja oma välgu maailma äärteni.
4Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.
4Selle taga möirgab tema hääl: ta müristab oma võimsa häälega ega peata välke, kui tema häält kuuldub.
5Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
5Jumal müristab oma häälega imepärasel viisil, ta teeb suuri tegusid, mida meie ei mõista.
6Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.
6Sest ta ütleb lumele: 'Lange maa peale!' ja vihmasabin ning vihmavaling on tema tugevus.
7Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}
7Ta paneb siis igamehe käe kinni otsekui pitseriga, et kõik inimesed tunneksid ta tegu.
8Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.
8Siis läheb metsloom oma peidupaika ja jääb oma pessa.
9Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.
9Lõunakambrist tuleb tuulispea ja põhjatuulega külm.
10Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.
10Jumala hingusest tekib jää ja tardub veepind.
11Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,
11Ta koormab ka pilvi niiskusega, pilved pilluvad tema välku.
12og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;
12Need rändavad ringi tema juhtimisel, et teha kõike, mida ta neil käsib maailmas ja maa peal,
13enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.
13olgu vitsana, kui ta maale tarvis, olgu armuna, kui ta seda osutab.
14Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!
14Kuule seda, Iiob, peatu ja pane tähele Jumala imetegusid!
15Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?
15Kas sa mõistad, kuidas Jumal annab neile käsu ja laseb oma pilvest välgu sähvatada?
16Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,
16Kas sa mõistad pilvede sõudu, ülima tarkuse imetegu?
17du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?
17Sina, kellel riided kuumavad, kui ta lõunatuulega suigutab maad,
18Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?
18kas sa koos temaga laotad pilvekatet, vastupidavat nagu valatud peeglit?
19Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.
19Õpeta meid, mida me peaksime temale ütlema; pimeduse tõttu ei saa me millestki aru.
20Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?
20Kas peaks temale jutustatama, et mina tahan rääkida? Kui keegi kõneleb, kas seda siis temale teada antakse?
21Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.
21Kui nüüd ei nähta valgust, mis hiilgab pilvedes, siis puhub tuul ja toob selguse.
22Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.
22Põhja poolt tuleb kuldne hiilgus - Jumala ümber on hirmuäratav aupaiste.
23Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.
23Kõigevägevam - temani me ei jõua, tema on suur jõult ja rikas õiglusest, tema ei riku õigust.
24Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.
24Seepärast peavad inimesed teda kartma, tema ei vaata kedagi, kes on enese meelest tark.'