1Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?
1Hüüa ometi! Ons keegi, kes sulle vastab? Kelle poole pühadest sa pöördud?
2For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.
2Tõesti, meelehärm tapab meeletu ja õhin surmab narri.
3Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.
3Ma nägin meeletut juurduvat ja ma sajatasin äkitselt tema eluaset.
4Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.
4Tema lapsed jäid kaitsetuks, neid rõhuti väravas ja päästjat ei olnud.
5De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.
5Tema lõikuse sõi näljane: kibuvitste vaheltki võttis ta selle, ja janused kahmasid ta varanduse.
6For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;
6Sest õnnetus ei tõuse põrmust ega võrsu kannatused mullast,
7men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.
7vaid inimene ise sünnib vaevaks ja sädemed lendavad kõrgele.
8Men jeg vilde* vende mig til Gud og overlate min sak til ham, / {* om jeg var i ditt sted.}
8Ometi pöörduksin ma Jumala poole ja viiksin oma asja Jumala ette,
9han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,
9kes teeb suuri ja uurimatuid asju, arvutuid imetegusid,
10som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,
10kes annab maa peale vihma ja saadab põldudele vee,
11som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,
11et tõsta alandlikke kõrgele ja anda leinajaile suurt õnne,
12som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,
12kes teeb tühjaks kavalate kavatsused, et nende kätetöö ei läheks korda,
13han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;
13kes tabab tarku nende tarkuses, et salalike nõu läheks luhta,
14om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.
14et nad päevaajal kohtaksid pimedust ja lõunaajal kobaksid otsekui öösel.
15Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,
15Nõnda ta päästab mõõga eest, nende suu eest, vaese vägeva käest,
16og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.
16et viletsal oleks lootust ja ülekohus suleks oma suu.
17Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!
17Vaata, õnnis on inimene, keda Jumal noomib. Ära siis põlga Kõigevägevama karistust!
18For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.
18Sest tema valmistab küll valu, aga tema ka seob haavad, tema lööb, aga tema käed ka parandavad.
19I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.
19Kuuest hädast päästab ta sind ja seitsmendas ei puutu sinusse kuri.
20I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.
20Näljas lunastab ta sind surmast ja sõjas mõõga käest.
21For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.
21Keelepeksu eest oled sa peidetud ja sul pole karta hävingut, kui see tuleb.
22Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;
22Sa võid naerda hävingut ja nälga ja sul pole vaja karta maa loomi.
23for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.
23Sest sul on leping kividega väljal ja metsloomadel on sinuga rahu.
24Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.
24Siis sa tunned, et su telgil on rahu, ja kui sa vaatad oma karjamaad, siis ei puudu seal midagi.
25Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.
25Ja sa märkad, et su sugu on suur, su järeltulijaid on otsekui rohtu maa peal.
26Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.
26Küpses vanuses sa lähed hauda, otsekui naber pannakse rehepõrandale omal ajal.
27Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!
27Vaata, seda me oleme uurinud, nõnda see on. Sina aga kuula ja võta see teatavaks!'