1En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!
1Palveteekonna laul. Põhjatuist sügavusist hüüan ma sinu poole, Issand!
2Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst!
2Issand, kuule mu häält, sinu kõrvad pangu tähele mu anumise häält!
3Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?
3Kui sina, Issand, peaksid meeles kõik pahateod, kes siis, Issand, püsiks?
4For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes.
4Kuid sinu käes on andeksand, et sind kardetaks.
5Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord.
5Ma ootan Issandat, mu hing ootab, ja ma loodan tema sõna peale.
6Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.
6Mu hing ootab Issandat enam kui valvurid hommikut, kui valvurid hommikut.
7Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham,
7Iisrael, looda Issanda peale, sest Issanda juures on heldus ja tema juures on rohke lunastus!
8og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.
8Ja tema lunastab Iisraeli kõigist tema pahategudest.