1Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}
1Henkeäni ahdistaa, päiväni pimenevät, hauta odottaa.
2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
2Joka puolelta kuulen pilkkaa, pahat puheet vievät silmistäni unen.
3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}
3Aseta sinä itse pantti, takaa minut! Kuka muuten minut takaisi, kättä päälle lyöden?
4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
4Sinä olet varjellut pilkkaajiani liialta älyltä - - et anna heille aihetta voitonjuhliin.
5Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}
5Ystäville kyllä löytyy kestitystä, omien lasten silmät sumentaa nälkä.
6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
6Minusta on tullut kaikkien pilkkalaulu, ihmiset sylkevät minua silmille.
7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
7Minun silmäni ovat surusta hämärtyneet, minun ruumiini on kuihtunut, se on pelkkä varjo.
8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
8Kunnon ihmiset kauhistelevat kaikkea tätä: "Jumalaton saa vilpittömät järkyttymään."
9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
9Ja silti, vanhurskas pitää suuntansa vakaana, se, jolla on puhtaat kädet, saa lisää voimaa.
10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
10Vaikka tulisitte minun luokseni kaikki, teidän joukostanne en löydä yhtäkään viisasta miestä.
11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
11Päiväni haipuvat pois, tyhjiin valuvat kaikki minun aikeeni, kaikki sydämeni toiveet.
12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
12Te väitätte yötä päiväksi, sanotte, että valo on lähellä, vaikka on aivan pimeää.
13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
13Minullako toivoa? Kotini on tuonela, pimeyteen minä sijaan vuoteeni.
14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
14Hautaani minä tervehdin: "Sinä olet isäni!" Madoille sanon: "Äitini, sisareni!"
15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
15Miten siis voisin vielä toivoa? Missä minua odottaisi onni?
16Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}
16Se vaipuu minun kanssani tuonelaan. Yhdessä katoamme maan tomuun.