1En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn.
1Nääntyneen ja onnettoman rukous, kun hän avaa sydämensä Herralle. (H102:2)Kuule rukoukseni, Herra, nouskoon huutoni sinun luoksesi!
2Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig!
2(H102:3)Älä kätke minulta kasvojasi, kun olen ahdingossa. Kallista korvasi minun puoleeni! Kun huudan sinua avuksi, älä viivytä vastaustasi.
3Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig!
3(H102:4)Päiväni haihtuvat kuin savu, tuska polttaa luitani kuin tuli.
4For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand.
4(H102:5)Sisimpäni on kuin kulottunut ruoho. Enää en muista syödäkään,
5Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød.
5(H102:6)huokailen vain, olen pelkkää luuta ja nahkaa.
6For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt.
6(H102:7)Minä olen kuin huuhkaja autiomaassa, kuin pöllö, joka asustaa raunioissa.
7Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder.
7(H102:8)Minä valvon yöni, olen yksin kuin katolla kyyhöttävä lintu.
8Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket.
8(H102:9)Viholliseni pilkkaavat minua päivät pitkät, kirotessaan vihamiehiään he käyttävät minun nimeäni.
9Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.}
9(H102:10)Minä syön leipänäni tuhkaa, kyyneleet maustavat juomani.
10For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt
10(H102:11)Vihasi vimmassa sinä paiskasit minut maahan.
11for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.
11(H102:12)Päiväni ovat kuin pitenevä varjo, ruohon lailla minä lakastun.
12Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt.
12(H102:13)Mutta sinä, Herra, hallitset ikuisesti, sinun nimesi kaikuu polvesta polveen.
13Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.
13(H102:14)Sinä nouset ja armahdat Siionia. Sen aika on tullut, armon aika.
14Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet.
14(H102:15)Sinun palvelijasi rakastavat sen kiviä, he surevat kaupunkinsa tuhkaa.
15For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv.
15(H102:16)Kansat pelkäävät Herran nimeä, maan kuninkaat kumartavat häntä,
16Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.
16(H102:17)kun Herra jälleen rakentaa Siionin ja ilmestyy kunniassaan.
17For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet.
17(H102:18)Hän katsoo sorrettujen puoleen, ei torju heidän rukoustaan.
18Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn.
18(H102:19)Tämä on kirjoitettu tulevalle polvelle, jotta uudeksi luotu kansa ylistäisi Herraa.
19Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren.
19(H102:20)Herra katsoo pyhästä korkeudestaan, tähyää taivaasta maan päälle.
20For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden
20(H102:21)Hän kuulee vankien vaikerruksen, hän vapauttaa kuoleman omat.
21for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn,
21(H102:22)Siionissa kuulutetaan Herran nimeä, Jerusalem kaikuu hänen kiitostaan,
22forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem,
22(H102:23)kun kansat kokoontuvat yhteen, kun valtakunnat tulevat palvelemaan Herraa.
23når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren.
23(H102:24)Hän on murtanut minun voimani kesken matkan, lyhentänyt elinpäivieni määrän.
24Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.
24(H102:25)Minä sanon hänelle: Jumalani, älä ota minua pois puolitiessä! Sinä elät iäti, ajasta aikaan.
25Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.
25(H102:26)Jo ammoin sinä laskit maan perustukset, sinun kättesi työtä ovat taivaat.
26Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning.
26(H102:27)Ne katoavat, mutta sinä pysyt. Ne kuluvat loppuun kuin vaate, sinä vaihdat niitä kuin vaatekertaa, ja ne vaihtuvat uusiin.
27De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,
27(H102:28)Mutta sinä olet iäti sama, sinun vuotesi eivät lopu.
28men du er den samme, og dine år får ingen ende.
28(H102:29)Palvelijoittesi lapset saavat asua turvassa, heidän lastensa lapset ovat huomassasi.
29Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn.