Norwegian

French 1910

Job

38

1Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa:
1L'Eternel répondit à Job du milieu de la tempête et dit:
2Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
2Qui est celui qui obscurcit mes desseins Par des discours sans intelligence?
3Nuvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre dig, og du skal lære mig.
3Ceins tes reins comme un vaillant homme; Je t'interrogerai, et tu m'instruiras.
4Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det!
4Où étais-tu quand je fondais la terre? Dis-le, si tu as de l'intelligence.
5Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?
5Qui en a fixé les dimensions, le sais-tu? Ou qui a étendu sur elle le cordeau?
6Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,
6Sur quoi ses bases sont-elles appuyées? Ou qui en a posé la pierre angulaire,
7mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?
7Alors que les étoiles du matin éclataient en chants d'allégresse, Et que tous les fils de Dieu poussaient des cris de joie?
8Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv,
8Qui a fermé la mer avec des portes, Quand elle s'élança du sein maternel;
9da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp
9Quand je fis de la nuée son vêtement, Et de l'obscurité ses langes;
10og merket av en grense for det og satte bom og dører
10Quand je lui imposai ma loi, Et que je lui mis des barrières et des portes;
11og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?
11Quand je dis: Tu viendras jusqu'ici, tu n'iras pas au delà; Ici s'arrêtera l'orgueil de tes flots?
12Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem, har du vist morgenrøden dens sted,
12Depuis que tu existes, as-tu commandé au matin? As-tu montré sa place à l'aurore,
13forat den skulde gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?
13Pour qu'elle saisisse les extrémités de la terre, Et que les méchants en soient secoués;
14Jorden tar da form likesom ler under seglet, og tingene treder frem som et klædebon,
14Pour que la terre se transforme comme l'argile qui reçoit une empreinte, Et qu'elle soit parée comme d'un vêtement;
15og de ugudelige unddras sitt lys*, og den løftede arm knuses. / {* d.e. mørket; JBS 24, 17.}
15Pour que les méchants soient privés de leur lumière, Et que le bras qui se lève soit brisé?
16Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?
16As-tu pénétré jusqu'aux sources de la mer? T'es-tu promené dans les profondeurs de l'abîme?
17Har dødens porter vist sig for dig, og har du sett dødsskyggens porter?
17Les portes de la mort t'ont-elles été ouvertes? As-tu vu les portes de l'ombre de la mort?
18Har du sett ut over jordens vidder? Si frem dersom du kjenner alt dette!
18As-tu embrassé du regard l'étendue de la terre? Parle, si tu sais toutes ces choses.
19Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket - hvor er dets sted,
19Où est le chemin qui conduit au séjour de la lumière? Et les ténèbres, où ont-elles leur demeure?
20så du kunde hente det frem til dets område, så du kjente stiene til dets hus?
20Peux-tu les saisir à leur limite, Et connaître les sentiers de leur habitation?
21Du vet det vel; dengang blev du jo født, og dine dagers tall er stort.
21Tu le sais, car alors tu étais né, Et le nombre de tes jours est grand!
22Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet,
22Es-tu parvenu jusqu'aux amas de neige? As-tu vu les dépôts de grêle,
23som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?
23Que je tiens en réserve pour les temps de détresse, Pour les jours de guerre et de bataille?
24Hvad vei følger lyset når det deler sig, og østenvinden når den spreder sig over jorden?
24Par quel chemin la lumière se divise-t-elle, Et le vent d'orient se répand-il sur la terre?
25Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen
25Qui a ouvert un passage à la pluie, Et tracé la route de l'éclair et du tonnerre,
26for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor,
26Pour que la pluie tombe sur une terre sans habitants, Sur un désert où il n'y a point d'hommes;
27for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?
27Pour qu'elle abreuve les lieux solitaires et arides, Et qu'elle fasse germer et sortir l'herbe?
28Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?
28La pluie a-t-elle un père? Qui fait naître les gouttes de la rosée?
29Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?
29Du sein de qui sort la glace, Et qui enfante le frimas du ciel,
30Vannet blir hårdt som sten, og havets overflate stivner.
30Pour que les eaux se cachent comme une pierre, Et que la surface de l'abîme soit enchaînée?
31Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker?
31Noues-tu les liens des Pléiades, Ou détaches-tu les cordages de l'Orion?
32Kan du føre Dyrekretsens stjernebilleder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger* - kan du styre deres gang? / {* JBS 9, 9.}
32Fais-tu paraître en leur temps les signes du zodiaque, Et conduis-tu la Grande Ourse avec ses petits?
33Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?
33Connais-tu les lois du ciel? Règles-tu son pouvoir sur la terre?
34Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?
34Elèves-tu la voix jusqu'aux nuées, Pour appeler à toi des torrents d'eaux?
35Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?
35Lances-tu les éclairs? Partent-ils? Te disent-ils: Nous voici?
36Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet?
36Qui a mis la sagesse dans le coeur, Ou qui a donné l'intelligence à l'esprit?
37Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,
37Qui peut avec sagesse compter les nuages, Et verser les outres des cieux,
38når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?
38Pour que la poussière se mette à ruisseler, Et que les mottes de terre se collent ensemble?
39Chasses-tu la proie pour la lionne, Et apaises-tu la faim des lionceaux,
40Quand ils sont couchés dans leur tanière, Quand ils sont en embuscade dans leur repaire?
41Qui prépare au corbeau sa pâture, Quand ses petits crient vers Dieu, Quand ils sont errants et affamés?