Norwegian

French 1910

Psalms

78

1En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
1Cantique d'Asaph. Mon peuple, écoute mes instructions! Prêtez l'oreille aux paroles de ma bouche!
2Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
2J'ouvre la bouche par des sentences, Je publie la sagesse des temps anciens.
3Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
3Ce que nous avons entendu, ce que nous savons, Ce que nos pères nous ont raconté,
4det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
4Nous ne le cacherons point à leurs enfants; Nous dirons à la génération future les louanges de l'Eternel, Et sa puissance, et les prodiges qu'il a opérés.
5Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
5Il a établi un témoignage en Jacob, Il a mis une loi en Israël, Et il a ordonné à nos pères de l'enseigner à leurs enfants,
6forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
6Pour qu'elle fût connue de la génération future, Des enfants qui naîtraient, Et que, devenus grands, ils en parlassent à leurs enfants,
7og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
7Afin qu'ils missent en Dieu leur confiance, Qu'ils n'oubliassent pas les oeuvres de Dieu, Et qu'ils observassent ses commandements,
8og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
8Afin qu'ils ne fussent pas, comme leurs pères, Une race indocile et rebelle, Une race dont le coeur n'était pas ferme, Et dont l'esprit n'était pas fidèle à Dieu.
9Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
9Les fils d'Ephraïm, armés et tirant de l'arc, Tournèrent le dos le jour du combat.
10De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
10Ils ne gardèrent point l'alliance de Dieu, Et ils refusèrent de marcher selon sa loi.
11og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
11Ils mirent en oubli ses oeuvres, Ses merveilles qu'il leur avait fait voir.
12For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}
12Devant leurs pères il avait fait des prodiges, Au pays d'Egypte, dans les campagnes de Tsoan.
13Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
13Il fendit la mer et leur ouvrit un passage, Il fit dresser les eaux comme une muraille.
14Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
14Il les conduisit le jour par la nuée, Et toute la nuit par un feu éclatant.
15Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
15Il fendit des rochers dans le désert, Et il donna à boire comme des flots abondants;
16Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
16Du rocher il fit jaillir des sources, Et couler des eaux comme des fleuves.
17Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
17Mais ils continuèrent à pécher contre lui, A se révolter contre le Très-Haut dans le désert.
18Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
18Ils tentèrent Dieu dans leur coeur, En demandant de la nourriture selon leur désir.
19Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
19Ils parlèrent contre Dieu, Ils dirent: Dieu pourrait-il Dresser une table dans le désert?
20Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
20Voici, il a frappé le rocher, et des eaux ont coulé, Et des torrents se sont répandus; Pourra-t-il aussi donner du pain, Ou fournir de la viande à son peuple?
21Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
21L'Eternel entendit, et il fut irrité; Un feu s'alluma contre Jacob, Et la colère s'éleva contre Israël,
22fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
22Parce qu'ils ne crurent pas en Dieu, Parce qu'ils n'eurent pas confiance dans son secours.
23Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
23Il commanda aux nuages d'en haut, Et il ouvrit les portes des cieux;
24Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
24Il fit pleuvoir sur eux la manne pour nourriture, Il leur donna le blé du ciel.
25Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}
25Ils mangèrent tous le pain des grands, Il leur envoya de la nourriture à satiété.
26Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
26Il fit souffler dans les cieux le vent d'orient, Et il amena par sa puissance le vent du midi;
27Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
27Il fit pleuvoir sur eux la viande comme de la poussière, Et comme le sable des mers les oiseaux ailés;
28og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
28Il les fit tomber au milieu de leur camp, Tout autour de leurs demeures.
29Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
29Ils mangèrent et se rassasièrent abondamment: Dieu leur donna ce qu'ils avaient désiré.
30De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
30Ils n'avaient pas satisfait leur désir, Ils avaient encore leur nourriture dans la bouche,
31da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
31Lorsque la colère de Dieu s'éleva contre eux; Il frappa de mort les plus vigoureux, Il abattit les jeunes hommes d'Israël.
32Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
32Malgré tout cela, ils continuèrent à pécher, Et ne crurent point à ses prodiges.
33Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
33Il consuma leurs jours par la vanité, Et leurs années par une fin soudaine.
34Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
34Quand il les frappait de mort, ils le cherchaient, Ils revenaient et se tournaient vers Dieu;
35og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
35Ils se souvenaient que Dieu était leur rocher, Que le Dieu Très-Haut était leur libérateur.
36Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
36Mais ils le trompaient de la bouche, Et ils lui mentaient de la langue;
37Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
37Leur coeur n'était pas ferme envers lui, Et ils n'étaient pas fidèles à son alliance.
38Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
38Toutefois, dans sa miséricorde, il pardonne l'iniquité et ne détruit pas; Il retient souvent sa colère et ne se livre pas à toute sa fureur.
39Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
39Il se souvint qu'ils n'étaient que chair, Un souffle qui s'en va et ne revient pas.
40Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
40Que de fois ils se révoltèrent contre lui dans le désert! Que de fois ils l'irritèrent dans la solitude!
41Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
41Ils ne cessèrent de tenter Dieu, Et de provoquer le Saint d'Israël.
42De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
42Ils ne se souvinrent pas de sa puissance, Du jour où il les délivra de l'ennemi,
43han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
43Des miracles qu'il accomplit en Egypte, Et de ses prodiges dans les campagnes de Tsoan.
44Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
44Il changea leurs fleuves en sang, Et ils ne purent en boire les eaux.
45Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
45Il envoya contre eux des mouches venimeuses qui les dévorèrent, Et des grenouilles qui les détruisirent.
46Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}
46Il livra leurs récoltes aux sauterelles, Le produit de leur travail aux sauterelles.
47Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
47Il fit périr leurs vignes par la grêle, Et leurs sycomores par la gelée.
48Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
48Il abandonna leur bétail à la grêle, Et leurs troupeaux au feu du ciel.
49Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
49Il lança contre eux son ardente colère, La fureur, la rage et la détresse, Une troupe de messagers de malheur.
50Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
50Il donna libre cours à sa colère, Il ne sauva pas leur âme de la mort, Il livra leur vie à la mortalité;
51Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
51Il frappa tous les premiers-nés en Egypte, Les prémices de la force sous les tentes de Cham.
52Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
52Il fit partir son peuple comme des brebis, Il les conduisit comme un troupeau dans le désert.
53Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
53Il les dirigea sûrement, pour qu'ils fussent sans crainte, Et la mer couvrit leurs ennemis.
54Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
54Il les amena vers sa frontière sainte, Vers cette montagne que sa droite a acquise.
55Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
55Il chassa devant eux les nations, Leur distribua le pays en héritage, Et fit habiter dans leurs tentes les tribus d'Israël.
56Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
56Mais ils tentèrent le Dieu Très-Haut et se révoltèrent contre lui, Et ils n'observèrent point ses ordonnances.
57De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
57Ils s'éloignèrent et furent infidèles, comme leurs pères, Ils tournèrent, comme un arc trompeur.
58Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
58Ils l'irritèrent par leurs hauts lieux, Et ils excitèrent sa jalousie par leurs idoles.
59Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
59Dieu entendit, et il fut irrité; Il repoussa fortement Israël.
60Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
60Il abandonna la demeure de Silo, La tente où il habitait parmi les hommes;
61Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
61Il livra sa gloire à la captivité, Et sa majesté entre les mains de l'ennemi.
62Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
62Il mit son peuple à la merci du glaive, Et il s'indigna contre son héritage.
63Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
63Le feu dévora ses jeunes hommes, Et ses vierges ne furent pas célébrées;
64Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}
64Ses sacrificateurs tombèrent par l'épée, Et ses veuves ne pleurèrent pas.
65Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
65Le Seigneur s'éveilla comme celui qui a dormi, Comme un héros qu'a subjugué le vin.
66Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
66Il frappa ses adversaires en fuite, Il les couvrit d'un opprobre éternel.
67Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
67Cependant il rejeta la tente de Joseph, Et il ne choisit point la tribu d'Ephraïm;
68men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
68Il préféra la tribu de Juda, La montagne de Sion qu'il aimait.
69Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
69Et il bâtit son sanctuaire comme les lieux élevés, Comme la terre qu'il a fondée pour toujours.
70Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
70Il choisit David, son serviteur, Et il le tira des bergeries;
71fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
71Il le prit derrière les brebis qui allaitent, Pour lui faire paître Jacob, son peuple, Et Israël, son héritage.
72Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
72Et David les dirigea avec un coeur intègre, Et les conduisit avec des mains intelligentes.