¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Þá svaraði Elífas frá Teman og sagði:

²Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

²Skyldi vitur maður svara með vindkenndri visku og fylla brjóst sitt austanstormi _

³Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

³sanna mál sitt með orðum, sem ekkert gagna, og ræðum, sem engu fá áorkað?

⁴Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁴Auk þess rífur þú niður guðsóttann og veikir lotninguna, sem Guði ber.

⁵for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

⁵Því að misgjörð þín leggur þér orð í munn og þú velur þér lævísra tungu.

⁶Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

⁶Þinn eigin munnur sakfellir þig, ekki ég, og varir þínar vitna í gegn þér.

⁷Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁷Fæddist þú fyrstur manna og ert þú í heiminn borinn fyrr en hæðirnar?

⁸Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

⁸Hefir þú hlustað í ráði Guðs og hrifsað til þín spekina?

⁹Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

⁹Hvað veist þú, er vér eigi vissum, hvað skilur þú, er oss væri ókunnugt?

¹⁰Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

¹⁰Til eru og öldungar, gráhærðir menn, vor á meðal, auðgari að ævidögum en faðir þinn.

¹¹Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

¹¹Er huggun Guðs þér lítils virði og mildileg orðin sem þú heyrir?

¹²Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

¹²Hvers vegna hrífur gremjan þig og hví ranghvolfast augu þín,

¹³siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

¹³er þú snýr reiði þinni gegn Guði og lætur þér slík orð um munn fara?

¹⁴Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

¹⁴Hvað er maðurinn, að hann geti verið hreinn, og sá verið réttlátur, sem af konu er fæddur?

¹⁵Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

¹⁵Sjá, sínum heilögu treystir Hann ekki, og himinninn er ekki hreinn í augum hans,

¹⁶langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁶hvað þá hinn andstyggilegi og spillti, maðurinn, sem drekkur ranglætið eins og vatn.

¹⁷Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

¹⁷Ég vil fræða þig, heyr þú mig, og það sem ég hefi séð, frá því vil ég segja,

¹⁸det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

¹⁸því er vitringarnir kunngjörðu _ og duldu ekki _ svo sem arfsögn frá feðrum sínum,

¹⁹til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

¹⁹en þeim einum var landið gefið, og enginn útlendingur hafði enn farið um meðal þeirra.

²⁰En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

²⁰Alla ævi sína kvelst hinn óguðlegi og öll þau ár, sem geymd eru ofbeldismanninum.

²¹Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

²¹Skelfingarhljóð óma í eyrum honum, á friðartímum ræðst eyðandinn á hann.

²²Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²²Hann trúir því ekki, að hann komist út úr myrkrinu, og hann er kjörinn undir sverðið.

²³Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

²³Hann reikar um til þess að leita sér brauðs _ hvar er það? _ hann veit að ógæfudagurinn bíður hans.

²⁴Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

²⁴Neyð og angist skelfa hann, hún ber hann ofurliði eins og konungur, sem búinn er til atlögu,

²⁵fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

²⁵af því hann útrétti hönd sína gegn Guði og reis þrjóskur í móti hinum Almáttka,

²⁶stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

²⁶rann í móti honum illvígur undir þykkum bungum skjalda sinna.

²⁷fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

²⁷Hann þakti andlit sitt spiki og safnaði fitu á lendar sér,

²⁸og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

²⁸settist að í eyddum borgum, í húsum, er enginn átti í að búa og ákveðið var, að verða skyldu að rústum.

²⁹Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

²⁹Hann verður ekki ríkur, og eigur hans haldast ekki við, og kornöx hans svigna ekki til jarðar.

³⁰Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

³⁰Hann kemst eigi undan myrkrinu, frjóanga hans mun loginn svíða, og fyrir reiðiblæstri hans ferst hann.

³¹Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

³¹Hann skyldi ekki reiða sig á hégóma; hann villist, því að hégómi verður umbun hans.

³²Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

³²Það rætist fyrir skapadægur hans, og pálmagrein hans grænkar eigi.

³³Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

³³Hann hristir af sér súr berin eins og vínviðurinn og varpar af sér blómunum eins og olíutréð.

³⁴for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

³⁴Því að sveit hinna óguðlegu er ófrjó, og eldur eyðir tjöldum mútugjafanna.Þeir ganga þungaðir með mæðu og ala ógæfu, og kviður þeirra undirbýr svik.

³⁵De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

³⁵Þeir ganga þungaðir með mæðu og ala ógæfu, og kviður þeirra undirbýr svik.