1Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
1Maðurinn, af konu fæddur, lifir stutta stund og mettast órósemi.
2Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
2Hann rennur upp og fölnar eins og blóm, flýr burt eins og skuggi og hefir ekkert viðnám.
3Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
3Og yfir slíkum heldur þú opnum augum þínum og dregur mig fyrir dóm hjá þér!
4Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
4Hvernig ætti hreinn að koma af óhreinum? Ekki einn!
5Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
5Ef dagar hans eru ákvarðaðir, tala mánaða hans tiltekin hjá þér, hafir þú ákveðið takmark hans, er hann fær eigi yfir komist,
6så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
6þá lít þú af honum, til þess að hann fái hvíld, svo að hann megi fagna yfir degi sínum eins og daglaunamaður.
7For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
7Því að tréð hefir von, sé það höggvið, þá skýtur það nýjum frjóöngum, og teinungurinn kemur áreiðanlega upp.
8om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
8Jafnvel þótt rót þess eldist í jörðinni, og stofn þess deyi í moldinni,
9så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
9þá brumar það við ilminn af vatninu, og á það koma greinar eins og unga hríslu.
10Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
10En deyi maðurinn, þá liggur hann flatur, og gefi manneskjan upp andann _ hvar er hún þá?
11Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
11Eins og vatnið hverfur úr stöðuvatninu og fljótið grynnist og þornar upp,
12så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
12þannig leggst maðurinn til hvíldar og rís eigi aftur á fætur. Hann rumskar ekki, meðan himnarnir standa og vaknar ekki af svefninum.
13Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
13Ó að þú vildir geyma mig í dánarheimum, fela mig, uns reiði þinni linnir, setja mér tímatakmark og síðan minnast mín!
14Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
14Þegar maðurinn deyr, lifnar hann þá aftur? þá skyldi ég þreyja alla daga herþjónustu minnar, þar til er lausnartíð mín kæmi.
15du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
15Þú mundir kalla, og ég _ ég mundi svara þér, þú mundir þrá verk handa þinna.
16Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
16Því að þá mundir þú telja spor mín, eigi vaka yfir synd minni.
17Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
17Afbrot mín lægju innsigluð í böggli, og á misgjörð mína drægir þú hvítan lit.
18Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
18En eins og fjallið molnar sundur, er það hrynur, og kletturinn færist úr stað sínum,
19som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
19eins og vatnið holar steinana og vatnsflóðin skola burt jarðarleirnum, svo hefir þú gjört von mannsins að engu.
20du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
20Þú ber hann ofurliði að eilífu, og hann fer burt, þú afmyndar ásjónu hans og rekur hann á brott.
21Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
21Komist börn hans til virðingar, þá veit hann það ekki, séu þau lítilsvirt, verður hann þess ekki var.Aðeins kennir líkami hans eigin sársauka, og sál hans hryggist yfir sjálfum honum.
22Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
22Aðeins kennir líkami hans eigin sársauka, og sál hans hryggist yfir sjálfum honum.