¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

¹Loks lauk Job upp munni sínum og bölvaði fæðingardegi sínum.

²Job tok til orde og sa:

²Hann tók til máls og sagði:

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

³Farist sá dagur, sem ég fæddist á, og nóttin, sem sagði: Sveinbarn er getið!

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁴Sá dagur verði að myrkri, Guð á hæðum spyrji ekki eftir honum, engin dagsbirta ljómi yfir honum.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁵Myrkur og niðdimma heimti hann aftur, skýflókar leggist um hann, dagmyrkvar skelfi hann.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁶Sú nótt _ myrkrið hremmi hana, hún gleðji sig eigi meðal ársins daga, hún komi eigi í tölu mánaðanna.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁷Sjá, sú nótt verði ófrjó, ekkert fagnaðaróp heyrist á henni.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁸Þeir sem bölva deginum, formæli henni, _ þeir sem leiknir eru í að egna Levjatan.

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

⁹Myrkvist stjörnur aftureldingar hennar, vænti hún ljóss, en það komi ekki, og brágeisla morgunroðans fái hún aldrei litið,

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹⁰af því að hún lokaði eigi fyrir mér dyrum móðurlífsins og byrgði ei ógæfuna fyrir augum mínum.

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹¹Hví dó ég ekki í móðurkviði, _ andaðist jafnskjótt og ég var kominn af móðurlífi?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹²Hvers vegna tóku kné á móti mér og hví voru brjóst til handa mér að sjúga?

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹³Því þá lægi ég nú og hvíldist, væri sofnaður og hefði frið

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁴hjá konungum og ráðherrum jarðarinnar, þeim er reistu sér hallir úr rústum,

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁵eða hjá höfðingjum, sem áttu gull, þeim er fylltu hús sín silfri.

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁶Eða ég væri ekki til eins og falinn ótímaburður, eins og börn, sem aldrei hafa séð ljósið.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁷Í gröfinni hætta hinir óguðlegu hávaðanum, og þar hvílast hinir örmagna.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁸Bandingjarnir hafa þar allir ró, heyra þar eigi köll verkstjórans.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

¹⁹Smár og stór eru þar jafnir, og þrællinn er þar laus við húsbónda sinn.

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²⁰Hví gefur Guð ljós hinum þjáðu og líf hinum sorgbitnu?

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²¹þeim sem þrá dauðann, en hann kemur ekki, sem grafa eftir honum ákafara en eftir fólgnum fjársjóðum,

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²²þeim sem mundu gleðjast svo, að þeir réðu sér ekki fyrir kæti, fagna, ef þeir fyndu gröfina;

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²³_ þeim manni, sem enga götu sér og Guð hefir girt inni?

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁴Því að andvörp eru orðin mitt daglegt brauð, og kvein mitt úthellist sem vatn.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁵Því að óttaðist ég eitthvað, þá hitti það mig, og það sem ég hræddist, kom yfir mig.Ég mátti eigi næðis njóta, eigi friðar, eigi hvíldar, þá kom ný mæða.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

²⁶Ég mátti eigi næðis njóta, eigi friðar, eigi hvíldar, þá kom ný mæða.