1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
1Þá svaraði Elífas frá Teman og mælti:
2Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
2Munt þú taka því illa, þótt maður dirfist að yrða á þig? Og þó, hver fær orða bundist?
3Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
3Sjá, þú hefir áminnt marga, og magnþrota hendur hefir þú styrkt.
4dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
4Þann sem hrasaði, reistu orð þín á fætur, og hnígandi hnén gjörðir þú stöðug.
5Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
5En nú, þegar það kemur yfir þig, gefst þú upp, þegar það nær þér sjálfum, missir þú móðinn.
6Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
6Er ekki guðhræðsla þín athvarf þitt og þitt grandvara líferni von þín?
7Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
7Hugsaðu þig um: Hver er sá, er farist hafi saklaus, og hvar hefir hinum réttvísu verið tortímt?
8Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
8Að því, er ég hefi séð: Þeir sem plægðu rangindi og sáðu óhamingju, þeir einir hafa uppskorið það.
9De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
9Fyrir andgusti Guðs fórust þeir, fyrir reiðiblæstri hans urðu þeir að engu.
10Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
10Öskur ljónsins og rödd óargadýrsins, _ tennur ljónshvolpanna eru brotnar sundur.
11Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
11Ljónið ferst, af því að það vantar bráð, og hvolpar ljónynjunnar tvístrast.
12Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
12En til mín laumaðist orð, og eyra mitt nam óminn af því _
13under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
13í heilabrotunum, sem nætursýnirnar valda, þá er þungur svefnhöfgi er fallinn yfir mennina.
14Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
14Ótti kom yfir mig og hræðsla, svo að öll bein mín nötruðu.
15Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
15Og vindgustur straukst fram hjá andliti mínu, hárin risu á líkama mínum.
16Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
16Þarna stóð það _ útlitið þekkti ég ekki _, einhver mynd fyrir augum mínum, ég heyrði ymjandi rödd:
17Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
17,,Er maðurinn réttlátur fyrir Guði, nokkur mannkind hrein fyrir skapara sínum?
18Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}
18Sjá, þjónum sínum treystir hann ekki, og hjá englum sínum finnur hann galla,
19hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
19hvað þá hjá þeim, sem búa í leirhúsum, þeim sem eiga rót sína að rekja til moldarinnar, sem marðir eru sundur sem mölur væri.
20Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
20Milli morguns og kvelds eru þeir molaðir sundur, án þess að menn gefi því gaum, tortímast þeir gjörsamlega.Tjaldstaginu er kippt upp, þeir deyja, og það í vanhyggju sinni.``
21Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}
21Tjaldstaginu er kippt upp, þeir deyja, og það í vanhyggju sinni.``