1Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
1Getur þú veitt krókódílinn á öngul, getur þú heft tungu hans með snæri?
2Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
2Dregur þú seftaug gegnum nasir hans og rekur þú krók gegnum kjálka honum?
3Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
3Ætli hann beri fram fyrir þig margar auðmjúkar bænir eða mæli til þín blíðum orðum?
4Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
4Mun hann gjöra við þig sáttmála, svo að þú takir hann að ævinlegum þræli?
5Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
5Munt þú leika þér að honum eins og litlum fugli og getur þú bundið hann fastan fyrir smámeyjar þínar?
6Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
6Manga fiskveiðafélagar um hann, skipta þeir honum meðal kaupmanna?
7De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
7Getur þú fyllt húð hans broddum og haus hans skutlum?
8Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
8Legg hönd þína á hann _ hugsaðu þér, hvílík viðureign! Þú gjörir það ekki aftur.
9Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
9Já, von mannsins bregst, hann fellur þegar flatur fyrir sjóninni einni saman.
10Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
10Enginn er svo fífldjarfur, að hann þori að egna hann, _ og hver er þá sá, er þori að ganga fram fyrir mitt auglit?
11Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
11Hver hefir að fyrra bragði gefið mér, svo að ég ætti að endurgjalda? Allt sem undir himninum er, það er mitt!
12Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
12Ég vil ekki þegja um limu hans, né um styrkleik og fegurð vaxtar hans.
13På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
13Hver hefir flett upp skjaldkápu hans að framan, hver fer inn undir tvöfaldan tanngarð hans?
14Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
14Hver hefir opnað hliðin að gini hans? Ógn er kringum tennur hans.
15Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
15Tignarprýði eru skjaldaraðirnar, lokaðar með traustu innsigli.
16Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
16Hver skjöldurinn liggur fast að öðrum, ekkert loft kemst á milli þeirra.
17Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
17Þeir eru fastir hver við annan, eru svo samfelldir, að þeir verða eigi skildir sundur.
18Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
18Þegar hann hnerrar, standa ljósgeislar úr nösum hans, og augu hans eru sem brágeislar morgunroðans.
19Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}
19Úr gini hans standa blys, eldneistar ganga fram úr honum.
20Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
20Úr nösum hans stendur eimur, eins og upp úr sjóðandi potti, sem kynt er undir með sefgrasi.
21På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
21Andi hans kveikir í kolum, og logi stendur úr gini hans.
22Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
22Kraftur situr á hálsi hans, og angist stökkur á undan honum.
23Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
23Vöðvar holds hans loða fastir við, eru steyptir á hann og hreyfast ekki.
24Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
24Hjarta hans er hart sem steinn, já, hart sem neðri kvarnarsteinn.
25Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
25Þegar hann stökkur upp, skelfast kapparnir, þeir verða ringlaðir af hræðslu.
26Ráðist einhver að honum með sverði, þá vinnur það eigi á, eigi heldur lensa, skotspjót eða ör.
27Hann metur járnið sem strá, eirinn sem maðksmoginn við.
28Eigi rekur örin hann á flótta, slöngusteinarnir verða hálmur fyrir honum.
29Kylfur metur hann sem hálmstrá, og að hvin spjótsins hlær hann.
30Neðan á honum eru oddhvöss brot, hann markar för í aurinn sem för eftir þreskisleða.
31Hann lætur vella í djúpinu sem í potti, gjörir hafið eins og smyrslaketil.
32Aftur undan honum er ljósrák, ætla mætti, að sjórinn væri silfurhærur.
33Enginn er hans maki á jörðu, hans sem skapaður er til þess að kunna ekki að hræðast.Hann lítur niður á allt hátt, hann er konungur yfir öllum drembnum dýrum.
34Hann lítur niður á allt hátt, hann er konungur yfir öllum drembnum dýrum.