¹Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

¹Þaðan fór Jesús og kom í ættborg sína, og lærisveinar hans fylgdu honum.

²Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

²Þegar hvíldardagur var kominn, tók hann að kenna í samkundunni, og þeir mörgu, sem á hlýddu, undruðust stórum. Þeir sögðu: ,,Hvaðan kemur honum þetta? Hver er sú speki, sem honum er gefin, og þau kraftaverk, sem gjörast fyrir hendur hans?

³Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

³Er þetta ekki smiðurinn, sonur Maríu, bróðir þeirra Jakobs, Jóse, Júdasar og Símonar? Og eru ekki systur hans hér hjá oss?`` Og þeir hneyksluðust á honum.

⁴Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

⁴Þá sagði Jesús: ,,Hvergi er spámaður minna metinn en í landi sínu, með frændum og heimamönnum.``

⁵Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

⁵Og hann gat ekki gjört þar neitt kraftaverk, nema hann lagði hendur yfir nokkra sjúka og læknaði þá.

⁶og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

⁶Og hann undraðist vantrú þeirra. Hann fór nú um þorpin þar í kring og kenndi.

⁷Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

⁷Og hann kallaði þá tólf til sín, tók að senda þá út, tvo og tvo, og gaf þeim vald yfir óhreinum öndum.

⁸Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

⁸Hann bauð þeim að taka ekkert til ferðarinnar annað en staf, ekki brauð, mal né peninga í belti.

⁹men ha sko på, og ikke to kjortler.

⁹Þeir skyldu hafa skó á fótum, en ekki tvo kyrtla.

¹⁰Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

¹⁰Og hann sagði við þá: ,,Hvar sem þér fáið inni, þar sé aðsetur yðar, uns þér leggið upp að nýju.

¹¹Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

¹¹En hvar sem ekki er tekið við yður né á yður hlýtt, þaðan skuluð þér fara og hrista dustið af fótum yðar þeim til vitnisburðar.``

¹²Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

¹²Þeir lögðu af stað og prédikuðu, að menn skyldu gjöra iðrun,

¹³og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

¹³ráku út marga illa anda og smurðu marga sjúka með olíu og læknuðu þá.

¹⁴Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

¹⁴Heródes konungur frétti þetta, enda var nafn Jesú orðið víðfrægt. Sögðu sumir: ,,Jóhannes skírari er risinn upp frá dauðum, þess vegna eru kraftarnir að verki í honum.``

¹⁵Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

¹⁵Aðrir sögðu: ,,Hann er Elía,`` enn aðrir: ,,Hann er spámaður eins og spámennirnir fornu.``

¹⁶Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

¹⁶Þegar Heródes heyrði þetta, sagði hann: ,,Jóhannes, sem ég lét hálshöggva, hann er upp risinn.``

¹⁷For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

¹⁷En Heródes hafði sent menn að taka Jóhannes höndum, fjötra hann og varpa í fangelsi vegna Heródíasar, konu Filippusar, bróður síns. Hann hafði gengið að eiga hana,

¹⁸Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

¹⁸en Jóhannes hafði sagt við Heródes: ,,Þú mátt ekki eiga konu bróður þíns.``

¹⁹Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

¹⁹Þess vegna lagði Heródías fæð á Jóhannes og vildi deyða hann, en gat ekki,

²⁰For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

²⁰því að Heródes hafði beyg af honum og verndaði hann, þar eð hann vissi, að hann var maður réttlátur og heilagur. Hann komst í mikinn vanda, þegar hann hlýddi á mál hans, en þó var honum ljúft að hlusta á hann.

²¹Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

²¹En nú kom hentugur dagur; á afmæli sínu gjörði Heródes veislu gæðingum sínum, hershöfðingjum og fyrirmönnum Galíleu.

²²og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

²²Dóttir Heródíasar gekk þar inn og sté dans. Hún hreif Heródes og gesti hans, og konungur sagði við stúlkuna: ,,Bið mig hvers þú vilt, og mun ég veita þér.``

²³Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

²³Og hann sór henni: ,,Hvað sem þú biður um, það mun ég veita þér, allt að helmingi ríkis míns.``

²⁴Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

²⁴Hún gekk þá út og spurði móður sína: ,,Um hvað á ég að biðja?`` Hún svaraði: ,,Höfuð Jóhannesar skírara.``

²⁵Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

²⁵Jafnskjótt skundaði hún til konungs og bað hann: ,,Gef mér þegar á fati höfuð Jóhannesar skírara.``

²⁶Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

²⁶Konungur varð hryggur við, en vegna eiðsins og gesta sinna vildi hann ekki synja henni þessa,

²⁷Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

²⁷heldur sendi þegar varðmann og bauð að færa sér höfuð Jóhannesar. Hann fór og hjó af höfuð Jóhannesar í fangelsinu,

²⁸Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

²⁸kom með höfuð hans á fati og færði stúlkunni, en stúlkan móður sinni.

²⁹Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

²⁹Þegar lærisveinar hans fréttu þetta, komu þeir, tóku lík hans og lögðu í gröf.

³⁰Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

³⁰Postularnir komu nú aftur til Jesú og sögðu honum frá öllu því, er þeir höfðu gjört og kennt.

³¹Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.

³¹Hann sagði við þá: ,,Komið þér nú á óbyggðan stað, svo að vér séum einir saman, og hvílist um stund.`` En fjöldi fólks var stöðugt að koma og fara, svo að þeir höfðu ekki einu sinni næði til að matast.

³²Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

³²Og þeir fóru á bátnum einir saman á óbyggðan stað.

³³Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.

³³Menn sáu þá fara, og margir þekktu þá, og nú streymdi fólk þangað gangandi úr öllum borgunum og varð á undan þeim.

³⁴Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

³⁴Þegar Jesús steig á land, sá hann þar mikinn mannfjölda, og hann kenndi í brjósti um þá, því að þeir voru sem sauðir, er engan hirði hafa. Og hann kenndi þeim margt.

³⁵Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;

³⁵Þá er mjög var áliðið dags, komu lærisveinar hans að máli við hann og sögðu: ,,Hér er engin mannabyggð og langt á daginn liðið.

³⁶la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!

³⁶Lát þá fara, að þeir geti náð til býla og þorpa hér í kring og keypt sér eitthvað til matar.``

³⁷Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

³⁷En hann svaraði þeim: ,,Gefið þeim sjálfir að eta.`` Þeir svara honum: ,,Eigum vér að fara og kaupa brauð fyrir tvö hundruð denara og gefa þeim að eta?``

³⁸Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.

³⁸Jesús spyr þá: ,,Hve mörg brauð hafið þér? Farið og gætið að.`` Þeir hugðu að og svöruðu: ,,Fimm brauð og tvo fiska.``

³⁹Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.

³⁹Þá bauð hann þeim að láta alla setjast í grængresið og skipta sér í hópa.

⁴⁰Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

⁴⁰Þeir settust niður í flokkum, hundrað í sumum, en fimmtíu í öðrum.

⁴¹Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

⁴¹Og hann tók brauðin fimm og fiskana tvo, leit upp til himins, þakkaði Guði, braut brauðin og gaf lærisveinunum til að bera fram fyrir mannfjöldann. Fiskunum tveim skipti hann og meðal allra.

⁴²Og de åt alle og blev mette;

⁴²Og þeir neyttu allir og urðu mettir.

⁴³og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.

⁴³Þeir tóku saman brauðbitana, er fylltu tólf körfur, svo og fiskleifarnar.

⁴⁴Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

⁴⁴En þeir, sem brauðanna neyttu, voru fimm þúsund karlmenn.

⁴⁵Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

⁴⁵Tafarlaust knúði hann lærisveina sína að fara í bátinn og halda á undan yfir til Betsaídu, meðan hann sendi fólkið brott.

⁴⁶Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

⁴⁶Og þá er hann hafði kvatt það, fór hann til fjalls að biðjast fyrir.

⁴⁷Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

⁴⁷Þegar kvöld var komið, var báturinn á miðju vatni, en hann einn á landi.

⁴⁸Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

⁴⁸Hann sá, að þeim var þungur róðurinn, því að vindur var á móti þeim, og er langt var liðið nætur kemur hann til þeirra, gangandi á vatninu, og ætlar fram hjá þeim.

⁴⁹Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

⁴⁹Þegar þeir sáu hann ganga á vatninu, hugðu þeir, að þar færi vofa, og æptu upp yfir sig.

⁵⁰for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

⁵⁰Því að allir sáu þeir hann og varð þeim bilt við. En Jesús mælti jafnskjótt til þeirra: ,,Verið hughraustir, það er ég, verið óhræddir.``

⁵¹Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

⁵¹Og hann sté í bátinn til þeirra og lægði þá vindinn. Og þeir urðu öldungis agndofa,

⁵²For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

⁵²enda höfðu þeir ekki skilið það, sem gjörst hafði með brauðin, hjörtu þeirra voru blind.

⁵³Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.

⁵³Þegar þeir höfðu náð yfir um, komu þeir að landi við Genesaret og lögðu þar að.

⁵⁴Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,

⁵⁴Um leið og þeir stigu úr bátnum, þekktu menn hann.

⁵⁵og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.

⁵⁵Og fólk tók að streyma fram og aftur um allt það hérað og bera sjúklinga í burðarrekkjum hvert þangað, sem þeir heyrðu, að hann væri.Og hvar sem hann kom í þorp, borgir eða á bæi, lögðu menn sjúka á torgin og báðu hann, að þeir fengju rétt að snerta fald klæða hans, og allir þeir, sem snertu hann, urðu heilir.

⁵⁶Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

⁵⁶Og hvar sem hann kom í þorp, borgir eða á bæi, lögðu menn sjúka á torgin og báðu hann, að þeir fengju rétt að snerta fald klæða hans, og allir þeir, sem snertu hann, urðu heilir.