¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Allora Elifaz di Teman rispose e disse:

²Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

²"Il savio risponde egli con vana scienza? si gonfia egli il petto di vento?

³Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

³Si difende egli con ciarle inutili e con parole che non giovan nulla?

⁴Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁴Tu, poi, distruggi il timor di Dio, menomi il rispetto religioso che gli è dovuto.

⁵for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

⁵La tua iniquità ti detta le parole, e adoperi il linguaggio degli astuti.

⁶Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

⁶Non io, la tua bocca stessa ti condanna; le tue labbra stesse depongono contro a te.

⁷Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁷Sei tu il primo uomo che nacque? Fosti tu formato prima de’ monti?

⁸Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

⁸Hai tu sentito quel che s’è detto nel Consiglio di Dio? Hai tu fatto incetta della sapienza per te solo?

⁹Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

⁹Che sai tu che noi non sappiamo? Che conoscenza hai tu che non sia pur nostra?

¹⁰Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

¹⁰Ci son fra noi degli uomini canuti ed anche de’ vecchi più attempati di tuo padre.

¹¹Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

¹¹Fai tu sì poco caso delle consolazioni di Dio e delle dolci parole che t’abbiam rivolte?

¹²Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

¹²Dove ti trascina il cuore, e che voglion dire codeste torve occhiate?

¹³siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

¹³Come! tu volgi la tua collera contro Dio, e ti lasci uscir di bocca tali parole?

¹⁴Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

¹⁴Che è mai l’uomo per esser puro, il nato di donna per esser giusto?

¹⁵Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

¹⁵Ecco, Iddio non si fida nemmeno de’ suoi santi, i cieli non son puri agli occhi suoi;

¹⁶langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁶quanto meno quest’essere abominevole e corrotto, l’uomo, che tracanna l’iniquità come l’acqua!

¹⁷Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

¹⁷Io voglio ammaestrarti; porgimi ascolto, e ti racconterò quello che ho visto,

¹⁸det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

¹⁸quello che i Savi hanno riferito senza nulla celare di quel che sapean dai padri,

¹⁹til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

¹⁹ai quali soli è stato dato il paese; e in mezzo ai quali non è passato lo straniero.

²⁰En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

²⁰L’empio è tormentato tutti i suoi giorni, e pochi son gli anni riservati al prepotente.

²¹Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

²¹Sempre ha negli orecchi rumori spaventosi, e in piena pace gli piomba addosso il distruttore.

²²Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²²Non ha speranza d’uscir dalle tenebre, e si sente destinato alla spada.

²³Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

²³Va errando in cerca di pane; dove trovarne? ei sa che a lui dappresso è pronto il giorno tenebroso.

²⁴Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

²⁴La distretta e l’angoscia lo riempion di paura, l’assalgono a guisa di re pronto alla pugna,

²⁵fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

²⁵perché ha steso la mano contro Dio, ha sfidato l’Onnipotente,

²⁶stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

²⁶gli s’è slanciato audacemente contro, sotto il folto de’ suoi scudi convessi.

²⁷fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

²⁷Avea la faccia coperta di grasso, i fianchi carichi di pinguedine;

²⁸og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

²⁸s’era stabilito in città distrutte, in case disabitate, destinate a diventar mucchi di sassi.

²⁹Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

²⁹Ei non s’arricchirà, la sua fortuna non sarà stabile; né le sue possessioni si stenderanno sulla terra.

³⁰Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

³⁰Non potrà liberarsi dalle tenebre, il vento infocato farà seccare i suoi rampolli, e sarà portato via dal soffio della bocca di Dio.

³¹Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

³¹Non confidi nella vanità; è un’illusione; poiché avrà la vanità per ricompensa.

³²Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

³²La sua fine verrà prima del tempo, e i suoi rami non rinverdiranno più.

³³Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

³³Sarà come vigna da cui si strappi l’uva ancor acerba, come l’ulivo da cui si scuota il fiore;

³⁴for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

³⁴poiché sterile è la famiglia del profano, e il fuoco divora le tende ov’entrano presenti.

³⁵De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

³⁵L’empio concepisce malizia, e partorisce rovina; ei si prepara in seno il disinganno".