¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

¹L’uomo, nato di donna, vive pochi giorni, e sazio d’affanni.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

²Spunta come un fiore, poi è reciso; fugge come un’ombra, e non dura.

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

³E sopra un essere così, tu tieni gli occhi aperti! e mi fai comparir teco in giudizio!

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁴Chi può trarre una cosa pura da una impura? Nessuno.

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁵Giacché i suoi giorni son fissati, e il numero de’ suoi mesi dipende da te, e tu gli hai posto un termine ch’egli non può varcare,

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁶storna da lui lo sguardo, sì ch’egli abbia un po’ di requie, e possa godere come un operaio la fine della sua giornata.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁷Per l’albero, almeno c’è speranza; se è tagliato, rigermoglia e continua a metter rampolli.

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁸Quando la sua radice è invecchiata sotto terra, e il suo tronco muore nel suolo,

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

⁹a sentir l’acqua, rinverdisce e mette rami come una pianta nuova.

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹⁰Ma l’uomo muore e perde ogni forza; il mortale spira e… dov’è egli?

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹¹Le acque del lago se ne vanno, il fiume vien meno e si prosciuga;

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹²così l’uomo giace, e non risorge più; finché non vi sian più cieli, ei non si risveglierà né sarà più destato dal suo sonno.

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹³Oh, volessi tu nascondermi nel soggiorno de’ morti, tenermi occulto finché l’ira tua sia passata, fissarmi un termine, e poi ricordarti di me!…

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁴Se l’uomo, dopo morto, potesse ritornare in vita, aspetterei tutti i giorni della mia fazione, finché giungesse l’ora del mio cambio;

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁵tu mi chiameresti e io risponderei, tu brameresti rivedere l’opera delle tue mani.

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁶Ma ora tu conti i miei passi, tu osservi i miei peccati;

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁷le mie trasgressioni sono sigillate in un sacco, e alle mie iniquità, altre ne aggiungi.

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁸La montagna frana e scompare, la rupe e divelta dal suo luogo,

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

¹⁹le acque rodono la pietra, le loro inondazioni trascinan via la terra: così tu distruggi la speranza dell’uomo.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²⁰Tu lo sopraffai una volta per sempre, ed egli se ne va; gli muti il sembiante, e lo mandi via.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²¹Se i suoi figliuoli salgono in onore, egli lo ignora; se vengono in dispregio, ei non lo vede;

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

²²questo solo sente: che il suo corpo soffre, che l’anima sua è in lutto".