¹Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

¹Perché non sono dall’Onnipotente fissati dei tempi in cui renda la giustizia? Perché quelli che lo conoscono non veggono quei giorni?

²Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

²Gli empi spostano i termini, rapiscono greggi e li menano a pascere;

³Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

³portano via l’asino dell’orfano, prendono in pegno il bove della vedova;

⁴Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

⁴mandano via dalla strada i bisognosi, i poveri del paese si nascondo tutti insieme.

⁵Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

⁵Eccoli, che come onàgri del deserto escono al lor lavoro in cerca di cibo; solo il deserto dà pane a’ lor figliuoli.

⁶På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

⁶Raccolgono nei campi la loro pastura, raspollano nella vigna dell’empio;

⁷Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

⁷passan la notte ignudi, senza vestito, senza una coperta che li ripari dal freddo.

⁸Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

⁸Bagnati dagli acquazzoni di montagna, per mancanza di rifugio, si stringono alle rocce.

⁹Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

⁹Ce n’è di quelli che strappano dalla mammella l’orfano, che prendono pegni da poveri!

¹⁰Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

¹⁰E questi se ne vanno, ignudi, senza vestiti; hanno fame, e portano i covoni.

¹¹Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

¹¹Fanno l’olio nel recinto dell’empio; calcan l’uva nel tino e patiscon la sete.

¹²Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

¹²Sale dalle città il gemito de’ morenti; l’anima de’ feriti implora aiuto, e Dio non si cura di codeste infamie!

¹³Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

¹³Ve ne son di quelli che si ribellano alla luce, non ne conoscono le vie, non ne battono i sentieri.

¹⁴Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

¹⁴L’assassino si leva sul far del giorno, e ammazza il meschino e il povero; la notte fa il ladro.

¹⁵Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

¹⁵L’occhio dell’adultero spia il crepuscolo, dicendo: "Nessuno mi vedrà!" e si copre d’un velo la faccia.

¹⁶I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

¹⁶I ladri, di notte, sfondano le case; di giorno, si tengono rinchiusi; non conoscono la luce.

¹⁷For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

¹⁷Il mattino è per essi come ombra di morte; appena lo scorgono provano i terrori del buio.

¹⁸Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}

¹⁸Voi dite: "L’empio è una festuca sulla faccia dell’acque; la sua parte sulla terra è maledetta; non prenderà più la via delle vigne.

¹⁹Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

¹⁹Come la siccità e il calore assorbon le acque della neve, così il soggiorno de’ morti inghiottisce chi ha peccato.

²⁰Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

²⁰Il seno che lo portò l’oblia; i vermi ne fanno il loro pasto delizioso, nessuno più lo ricorda.

²¹Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

²¹L’iniquo sarà troncato come un albero: ei che divorava la sterile, priva di figli, e non faceva del bene alla vedova!"

²²Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}

²²Invece, Iddio con la sua forza prolunga i giorni dei prepotenti, i quali risorgono, quand’ormai disperavan della vita.

²³Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

²³Dà loro sicurezza, fiducia, e i suoi occhi vegliano sul loro cammino.

²⁴De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

²⁴Salgono in alto, poi scompaiono ad un tratto; cadono, son mietuti come gli altri mortali; son falciati come le spighe del grano maturo.

²⁵Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

²⁵Se così non è, chi mi smentirà, chi annienterà il mio dire?"