¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹Giobbe riprese il suo discorso e disse:

²Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

²"Come vive Iddio che mi nega giustizia, come vive l’Onnipotente che mi amareggia l’anima,

³- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

³finché avrò fiato e il soffio di Dio sarà nelle mie nari,

⁴Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

⁴le mie labbra, no, non diranno nulla d’ingiusto, e la mia lingua non proferirà falsità.

⁵Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

⁵Lungi da me l’idea di darvi ragione! Fino all’ultimo respiro non mi lascerò togliere la mia integrità.

⁶Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

⁶Ho preso a difendere la mia giustizia e non cederò; il cuore non mi rimprovera uno solo de’ miei giorni.

⁷La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

⁷Sia trattato da malvagio il mio nemico e da perverso chi si leva contro di me!

⁸For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

⁸Quale speranza rimane mai all’empio quando Iddio gli toglie, gli rapisce l’anima?

⁹Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

⁹Iddio presterà egli orecchio al grido di lui, quando gli verrà sopra la distretta?

¹⁰Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

¹⁰Potrà egli prendere il suo diletto nell’Onnipotente? invocare Iddio in ogni tempo?

¹¹Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

¹¹Io vi mostrerò il modo d’agire di Dio, non vi nasconderò i disegni dell’Onnipotente.

¹²I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

¹²Ma queste cose voi tutti le avete osservate e perché dunque vi perdete in vani discorsi?

¹³Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

¹³Ecco la parte che Dio riserba all’empio, l’eredità che l’uomo violento riceve dall’Onnipotente.

¹⁴Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

¹⁴Se ha figli in gran numero son per la spada; la sua progenie non avrà pane da saziarsi.

¹⁵De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

¹⁵I superstiti son sepolti dalla morte, e le vedove loro non li piangono.

¹⁶Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

¹⁶Se accumula l’argento come polvere, se ammucchia vestiti come fango;

¹⁷så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

¹⁷li ammucchia, sì, ma se ne vestirà il giusto, e l’argento l’avrà come sua parte l’innocente.

¹⁸Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

¹⁸La casa ch’ei si edifica è come quella della tignuola, come il capanno che fa il guardiano della vigna.

¹⁹Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.}

¹⁹Va a letto ricco, ma per l’ultima volta; apre gli occhi e non è più.

²⁰Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

²⁰Terrori lo sorprendono come acque; nel cuor della notte lo rapisce un uragano.

²¹Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

²¹Il vento d’oriente lo porta via, ed egli se ne va; lo spazza in un turbine dal luogo suo.

²²Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

²²Iddio gli scaglia addosso i suoi dardi, senza pietà, per quanto egli tenti di scampare a’ suoi colpi.

²³Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

²³La gente batte le mani quando cade, e fischia dietro a lui quando lascia il luogo dove stava.