1Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
1Allora Giobbe aprì la bocca e maledisse il giorno della sua nascita.
2Job tok til orde og sa:
2E prese a dire così:
3Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
3"Perisca il giorno ch’io nacqui e la notte che disse: "E’ concepito un maschio!"
4Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
4Quel giorno si converta in tenebre, non se ne curi Iddio dall’alto, né splenda sovr’esso raggio di luce!
5Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
5Se lo riprendano le tenebre e l’ombra di morte, resti sovr’esso una fitta nuvola, le eclissi lo riempian di paura!
6Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
6Quella notte diventi preda d’un buio cupo, non abbia la gioia di contar tra i giorni dell’anno, non entri nel novero de’ mesi!
7Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
7Quella notte sia notte sterile, e non vi s’oda grido di gioia.
8Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
8La maledicano quei che maledicono i giorni e sono esperti nell’evocare il drago.
9Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
9Si oscurino le stelle del suo crepuscolo, aspetti la luce e la luce non venga, e non miri le palpebre dell’alba,
10fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
10poiché non chiuse la porta del seno che mi portava, e non celò l’affanno agli occhi miei.
11Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
11Perché non morii nel seno di mia madre? Perché non spirai appena uscito dalle sue viscere?
12Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
12Perché trovai delle ginocchia per ricevermi e delle mammelle da poppare?
13For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
13Ora mi giacerei tranquillo, dormirei, ed avrei così riposo
14sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
14coi re e coi consiglieri della terra che si edificarono mausolei,
15eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
15coi principi che possedean dell’oro e che empiron d’argento le lor case;
16eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
16o, come l’aborto nascosto, non esisterei, sarei come i feti che non videro la luce.
17Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
17Là cessano gli empi di tormentare gli altri. Là riposano gli stanchi,
18Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
18là i prigioni han requie tutti insieme, senz’udir voce d’aguzzino.
19Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
19Piccoli e grandi sono là del pari, e lo schiavo è libero del suo padrone.
20Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}
20Perché dar la luce all’infelice e la vita a chi ha l’anima nell’amarezza,
21dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
21i quali aspettano la morte che non viene, e la ricercano più che i tesori nascosti,
22dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
22e si rallegrerebbero fino a giubilarne, esulterebbero se trovassero una tomba?
23til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
23Perché dar vita a un uomo la cui via è oscura? e che Dio ha stretto in un cerchio?
24For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
24Io sospiro anche quando prendo il mio cibo, e i miei gemiti si spandono com’acqua.
25For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
25Non appena temo un male, ch’esso mi colpisce; e quel che pavento, mi piomba addosso.
26Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
26Non trovo posa, né requie, né pace, il tormento è continuo!"