¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Allora Elifaz di Teman rispose disse:

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

²"Se provassimo a dirti una parola ti darebbe fastidio? Ma chi potrebbe trattener le parole?

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

³Ecco tu n’hai ammaestrati molti, hai fortificato le mani stanche;

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁴le tue parole hanno rialzato chi stava cadendo, hai raffermato le ginocchia vacillanti;

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁵e ora che il male piomba su te, tu ti lasci abbattere; ora ch’è giunto fino a te, sei tutto smarrito.

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁶La tua pietà non è forse la tua fiducia, e l’integrità della tua vita la speranza tua?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁷Ricorda: quale innocente perì mai? e dove furono gli uomini retti mai distrutti?

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁸Io per me ho visto che coloro che arano iniquità e seminano tormenti, ne mietono i frutti.

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

⁹Al soffio di Dio essi periscono, dal vento del suo corruccio son consumati.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹⁰Spenta è la voce del ruggente, sono spezzati i denti dei leoncelli.

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹¹Perisce per mancanza di preda il forte leone, e restan dispersi i piccini della leonessa.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹²Una parola m’è furtivamente giunta, e il mio orecchio ne ha còlto il lieve sussurro.

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹³Fra i pensieri delle visioni notturne, quando un sonno profondo cade sui mortali,

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁴uno spavento mi prese, un tremore che mi fece fremer tutte l’ossa.

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁵Uno spirito mi passò dinanzi, e i peli mi si rizzarono addosso.

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁶Si fermò, ma non riconobbi il suo sembiante; una figura mi stava davanti agli occhi e udii una voce sommessa che diceva:

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁷"Può il mortale esser giusto dinanzi a Dio? Può l’uomo esser puro dinanzi al suo Fattore?

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁸Ecco, Iddio non si fida de’ suoi propri servi, e trova difetti nei suoi angeli;

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

¹⁹quanto più in quelli che stanno in case d’argilla, che han per fondamento la polvere e son schiacciati al par delle tignuole!

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²⁰Tra la mattina e la sera sono infranti; periscono per sempre, senza che alcuno se ne accorga.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

²¹La corda della lor tenda, ecco, è strappata, e muoion senza posseder la sapienza".