¹Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

¹La vita dell’uomo sulla terra è una milizia; i giorni suoi son simili ai giorni d’un operaio.

²Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

²Come lo schiavo anela l’ombra e come l’operaio aspetta il suo salario,

³således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

³così a me toccan mesi di sciagura, e mi sono assegnate notti di dolore.

⁴Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

⁴Non appena mi corico, dico: "Quando mi leverò?" Ma la notte si prolunga, e mi sazio d’agitazioni infino all’alba.

⁵Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

⁵La mia carne è coperta di vermi e di croste terrose, la mia pelle si richiude, poi riprende a suppurare.

⁶Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

⁶I miei giorni sen vanno più veloci della spola, si consumano senza speranza.

⁷Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

⁷Ricordati, che la mia vita e un soffio! L’occhio mio non vedrà più il bene.

⁸Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

⁸Lo sguardo di chi ora mi vede non mi potrà più scorgere; gli occhi tuoi mi cercheranno, ma io non sarò più.

⁹En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

⁹La nuvola svanisce e si dilegua; così chi scende nel soggiorno de’ morti non ne risalirà;

¹⁰han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

¹⁰non tornerà più nella sua casa, e il luogo ove stava non lo riconoscerà più.

¹¹Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

¹¹Io, perciò, non terrò chiusa la bocca; nell’angoscia del mio spirito io parlerò, mi lamenterò nell’amarezza dell’anima mia.

¹²Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

¹²Son io forse il mare o un mostro marino che tu ponga intorno a me una guardia?

¹³Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

¹³Quando dico: "Il mio letto mi darà sollievo, il mio giaciglio allevierà la mia pena",

¹⁴da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

¹⁴tu mi sgomenti con sogni, e mi spaventi con visioni;

¹⁵Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

¹⁵sicché l’anima mia preferisce soffocare, preferisce a queste ossa la morte.

¹⁶Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

¹⁶Io mi vo struggendo; non vivrò sempre; deh, lasciami stare; i giorni miei non son che un soffio.

¹⁷Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

¹⁷Che cosa è l’uomo che tu ne faccia tanto caso, che tu ponga mente ad esso,

¹⁸at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

¹⁸e lo visiti ogni mattina e lo metta alla prova ad ogni istante?

¹⁹Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

¹⁹Quando cesserai di tener lo sguardo fisso su me? Quando mi darai tempo d’inghiottir la mia saliva?

²⁰Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

²⁰Se ho peccato, che ho fatto a te, o guardiano degli uomini? Perché hai fatto di me il tuo bersaglio? A tal punto che son divenuto un peso a me stesso?

²¹Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

²¹E perché non perdoni le mie trasgressioni e non cancelli la mia iniquità? Poiché presto giacerò nella polvere; e tu mi cercherai, ma io non sarò più".