¹Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

¹O Eterno, perché te ne stai lontano? Perché ti nascondi in tempi di distretta?

²Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

²L’empio nella sua superbia perseguita con furore i miseri; essi rimangon presi nelle macchinazioni che gli empi hanno ordite;

³For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

³poiché l’empio si gloria delle brame dell’anima sua, benedice il rapace e disprezza l’Eterno.

⁴Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

⁴L’empio, nell’alterezza della sua faccia, dice: l’Eterno non farà inchieste. Tutti i suoi pensieri sono: Non c’è Dio!

⁵Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

⁵Le sue vie son prospere in ogni tempo; cosa troppo alta per lui sono i tuoi giudizi; egli soffia contro tutti i suoi nemici.

⁶Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

⁶Egli dice nel suo cuore: Non sarò mai smosso; d’età in età non m’accadrà male alcuno.

⁷Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

⁷La sua bocca è piena di esecrazione, di frodi, e di oppressione; sotto la sua lingua v’è malizia ed iniquità.

⁸Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

⁸Egli sta negli agguati de’ villaggi; uccide l’innocente in luoghi nascosti; i suoi occhi spiano il meschino.

⁹Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

⁹Sta in agguato nel suo nascondiglio come un leone nella sua spelonca; sta in agguato per sorprendere il misero; egli sorprende il misero traendolo nella sua rete.

¹⁰Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

¹⁰Se ne sta quatto e chino, ed i meschini cadono tra le sue unghie.

¹¹Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

¹¹Egli dice nel cuor suo: Iddio dimentica, nasconde la sua faccia, mai lo vedrà.

¹²Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

¹²Lèvati, o Eterno! o Dio, alza la mano! Non dimenticare i miseri.

¹³Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

¹³Perché l’empio disprezza Iddio? perché dice in cuor suo: Non ne farai ricerca?

¹⁴Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

¹⁴Tu l’hai pur veduto; poiché tu riguardi ai travagli ed alle pene per prender la cosa in mano. A te si abbandona il meschino; tu sei l’aiutator dell’orfano.

¹⁵Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

¹⁵Fiacca il braccio dell’empio, cerca l’empietà del malvagio finché tu non ne trovi più.

¹⁶Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

¹⁶L’Eterno è re in sempiterno; le nazioni sono state sterminate dalla sua terra.

¹⁷De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

¹⁷O Eterno, tu esaudisci il desiderio degli umili; tu raffermerai il cuor loro, inclinerai le orecchie tue

¹⁸for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

¹⁸per far ragione all’orfano e all’oppresso, onde l’uomo, che è della terra, cessi dall’incutere spavento.