¹Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

¹Per il Capo de’ Musici. Secondo Jeduthun. Salmo di Asaf. La mia voce s’eleva a Dio, e io grido; la mia voce s’eleva a Dio, ed egli mi porge l’orecchio.

²Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

²Nel giorno della mia distretta, io ho cercato il Signore; la mia mano è stata tesa durante la notte senza stancarsi, l’anima mia ha rifiutato d’esser consolata.

³På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

³Io mi ricordo di Dio, e gemo; medito, e il mio spirito è abbattuto. Sela.

⁴Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁴Tu tieni desti gli occhi miei, sono turbato e non posso parlare.

⁵Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

⁵Ripenso ai giorni antichi, agli anni da lungo tempo passati.

⁶Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁶Mi ricordo de’ miei canti durante la notte, medito nel mio cuore, e lo spirito mio va investigando:

⁷Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

⁷Il Signore ripudia egli in perpetuo? E non mostrerà egli più il suo favore?

⁸Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

⁸E’ la sua benignità venuta meno per sempre? La sua parola ha ella cessato per ogni età?

⁹Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

⁹Iddio ha egli dimenticato d’aver pietà? Ha egli nell’ira chiuse le sue compassioni? Sela.

¹⁰Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

¹⁰E ho detto: La mia afflizione sta in questo, che la destra dell’Altissimo è mutata.

¹¹Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

¹¹Io rievocherò la memoria delle opere dell’Eterno; sì, ricorderò le tue maraviglie antiche,

¹²Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

¹²mediterò su tutte le opere tue, e ripenserò alle tue gesta.

¹³Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

¹³O Dio, le tue vie son sante; qual è l’Iddio grande come Dio?

¹⁴Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁴Tu sei l’Iddio che fai maraviglie; tu hai fatto conoscere la tua forza fra i popoli.

¹⁵Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

¹⁵Tu hai, col tuo braccio, redento il tuo popolo, i figliuoli di Giacobbe e di Giuseppe. Sela.

¹⁶Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

¹⁶Le acque ti videro, o Dio; le acque ti videro e furono spaventate; anche gli abissi tremarono.

¹⁷Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

¹⁷Le nubi versarono diluvi d’acqua; i cieli tuonarono; ed anche i tuoi strali volarono da ogni parte.

¹⁸Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁸La voce del tuo tuono era nel turbine; i lampi illuminarono il mondo; la terra fu scossa e tremò.

¹⁹Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

¹⁹La tua via fu in mezzo al mare, i tuoi sentieri in mezzo alle grandi acque, e le tue orme non furon riconosciute.

²⁰Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

²⁰Tu conducesti il tuo popolo come un gregge, per mano di Mosè e d’Aaronne.

²¹Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.