¹En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

¹Cantico di Asaf. Ascolta, popolo mio, il mio insegnamento; porgete gli orecchi alle parole della mia bocca!

²Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

²Io aprirò la mia bocca per proferir parabole, esporrò i misteri de’ tempi antichi.

³Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

³Quel che noi abbiamo udito e conosciuto, e che i nostri padri ci hanno raccontato,

⁴det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

⁴non lo celeremo ai loro figliuoli; diremo alla generazione avvenire le lodi dell’Eterno, e la sua potenza e le maraviglie ch’egli ha operato.

⁵Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

⁵Egli stabilì una testimonianza in Giacobbe, e pose una legge in Israele, ch’egli ordinò ai nostri padri di far conoscere ai loro figliuoli,

⁶forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

⁶perché fossero note alla generazione avvenire, ai figliuoli che nascerebbero, i quali alla loro volta le narrerebbero ai loro figliuoli,

⁷og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

⁷ond’essi ponessero in Dio la loro speranza e non dimenticassero le opere di Dio, ma osservassero i suoi comandamenti;

⁸og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

⁸e non fossero come i loro padri, una generazione caparbia e ribelle, una generazione dal cuore incostante, e il cui spirito non fu fedele a Dio.

⁹Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

⁹I figliuoli di Efraim, gente di guerra, buoni arcieri, voltaron le spalle il dì della battaglia.

¹⁰De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

¹⁰Non osservarono il patto di Dio, e ricusarono di camminar secondo la sua legge;

¹¹og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

¹¹e dimenticarono le sue opere e i prodigi ch’egli avea loro fatto vedere.

¹²For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}

¹²Egli avea compiuto maraviglie in presenza de’ loro padri, nel paese d’Egitto, nelle campagne di Zoan.

¹³Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

¹³Fendé il mare e li fece passare, e fermò le acque come in un mucchio.

¹⁴Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

¹⁴Di giorno li guidò con una nuvola, e tutta la notte con una luce di fuoco.

¹⁵Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

¹⁵Schiantò rupi nel deserto, e li abbeverò copiosamente, come da gorghi.

¹⁶Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

¹⁶Fece scaturire ruscelli dalla roccia e ne fece scender dell’acque a guisa di fiumi.

¹⁷Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

¹⁷Ma essi continuarono a peccare contro di lui, a ribellarsi contro l’Altissimo, nel deserto;

¹⁸Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

¹⁸e tentarono Dio in cuor loro, chiedendo cibo a lor voglia.

¹⁹Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

¹⁹E parlarono contro Dio, dicendo: Potrebbe Dio imbandirci una mensa nel deserto?

²⁰Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

²⁰Ecco, egli percosse la roccia e ne colarono acque, ne traboccaron torrenti; potrebb’egli darci anche del pane, e provveder di carne il suo popolo?

²¹Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

²¹Perciò l’Eterno, avendoli uditi, s’adirò fieramente, e un fuoco s’accese contro Giacobbe, e l’ira sua si levò contro Israele,

²²fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²²perché non aveano creduto in Dio, né avevano avuto fiducia nella sua salvazione;

²³Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

²³eppure egli comandò alle nuvole di sopra, e aprì le porte del cielo,

²⁴Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

²⁴e fece piover su loro manna da mangiare, e dette loro del frumento del cielo.

²⁵Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}

²⁵L’uomo mangiò del pane dei potenti; egli mandò loro del cibo a sazietà.

²⁶Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

²⁶Fece levare in cielo il vento orientale, e con la sua potenza addusse il vento di mezzodì;

²⁷Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

²⁷fece piover su loro della carne come polvere, degli uccelli alati, numerosi come la rena del mare;

²⁸og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

²⁸e li fece cadere in mezzo al loro campo, d’intorno alle loro tende.

²⁹Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

²⁹Così essi mangiarono e furon ben satollati, e Dio mandò loro quel che aveano bramato.

³⁰De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

³⁰Non si erano ancora distolti dalle loro brame, avevano ancora il loro cibo in bocca,

³¹da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

³¹quando l’ira di Dio si levò contro loro, e ne uccise tra i più fiorenti, e abbatté i giovani d’Israele.

³²Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

³²Con tutto ciò peccarono ancora, e non credettero alle sue maraviglie.

³³Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

³³Ond’egli consumò i loro giorni in vanità, e i loro anni in ispaventi.

³⁴Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

³⁴Quand’ei li uccideva, essi lo ricercavano e tornavano bramosi di ritrovare Iddio;

³⁵og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

³⁵e si ricordavano che Dio era la loro ròcca, l’Iddio altissimo il loro redentore.

³⁶Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

³⁶Essi però lo lusingavano con la loro bocca, e gli mentivano con la loro lingua.

³⁷Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

³⁷Il loro cuore non era diritto verso lui, e non eran fedeli al suo patto.

³⁸Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

³⁸Ma egli, che è pietoso, che perdona l’iniquità e non distrugge il peccatore, più volte rattenne la sua ira, e non lasciò divampare tutto il suo cruccio.

³⁹Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

³⁹Ei si ricordò ch’essi erano carne, un fiato che passa e non ritorna.

⁴⁰Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

⁴⁰Quante volte si ribellarono a lui nel deserto, e lo contristarono nella solitudine!

⁴¹Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

⁴¹E tornarono a tentare Iddio e a provocare il Santo d’Israele.

⁴²De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

⁴²Non si ricordaron più della sua mano, del giorno in cui egli li liberò dal nemico,

⁴³han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

⁴³quando operò i suoi miracoli in Egitto, e i suoi prodigi nelle campagne di Zoan;

⁴⁴Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

⁴⁴mutò i loro fiumi in sangue, e i loro rivi in guisa che non potean più bere;

⁴⁵Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

⁴⁵mandò contro loro mosche velenose che li divoravano, e rane che li distruggevano;

⁴⁶Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}

⁴⁶dette il loro raccolto ai bruchi e la loro fatica alle locuste;

⁴⁷Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

⁴⁷distrusse le loro vigne con la gragnuola e i loro sicomori coi grossi chicchi d’essa;

⁴⁸Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

⁴⁸abbandonò il loro bestiame alla grandine e le lor gregge ai fulmini.

⁴⁹Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

⁴⁹Scatenò su loro l’ardore del suo cruccio, ira, indignazione e distretta, una torma di messaggeri di malanni.

⁵⁰Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

⁵⁰Dette libero corso alla sua ira; non preservò dalla morte la loro anima, ma abbandonò la loro vita alla pestilenza.

⁵¹Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

⁵¹Percosse tutti i primogeniti d’Egitto, le primizie del vigore nelle tende di Cham;

⁵²Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

⁵²ma fece partire il suo popolo a guisa di pecore, e lo condusse a traverso il deserto come una mandra.

⁵³Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

⁵³Lo guidò sicuramente sì che non ebbero da spaventarsi, mentre il mare inghiottiva i loro nemici.

⁵⁴Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

⁵⁴Li fece arrivare alla sua santa frontiera, alla montagna che la sua destra avea conquistato.

⁵⁵Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

⁵⁵Scacciò le nazioni dinanzi a loro, ne assegnò loro a sorte il paese quale eredità, e nelle tende d’esse fece abitare le tribù d’Israele.

⁵⁶Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

⁵⁶E nondimeno tentarono l’Iddio altissimo e si ribellarono e non osservarono le sue testimonianze.

⁵⁷De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

⁵⁷Si trassero indietro e furono sleali come i loro padri; si rivoltarono come un arco fallace;

⁵⁸Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

⁵⁸lo provocarono ad ira coi loro alti luoghi, lo mossero a gelosia con le loro sculture.

⁵⁹Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

⁵⁹Dio udì questo, e si adirò, prese Israele in grande avversione,

⁶⁰Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

⁶⁰onde abbandonò il tabernacolo di Silo, la tenda ov’era dimorato fra gli uomini;

⁶¹Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

⁶¹e lasciò menare la sua Forza in cattività, e lasciò cader la sua Gloria in man del nemico.

⁶²Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

⁶²Abbandonò il suo popolo alla spada, e s’adirò contro la sua eredità.

⁶³Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

⁶³Il fuoco consumo i loro giovani, e le loro vergini non ebber canto nuziale.

⁶⁴Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}

⁶⁴I loro sacerdoti caddero per la spada, e le loro vedove non fecer lamento.

⁶⁵Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

⁶⁵Poi il Signore si risvegliò come uno che dormisse, come un prode che grida eccitato dal vino.

⁶⁶Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

⁶⁶E percosse i suoi nemici alle spalle, e mise loro addosso un eterno vituperio.

⁶⁷Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

⁶⁷Ma ripudiò la tenda di Giuseppe, e non elesse la tribù di Efraim;

⁶⁸men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

⁶⁸ma elesse la tribù di Giuda, il monte di Sion ch’egli amava.

⁶⁹Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

⁶⁹Edificò il suo santuario a guisa de’ luoghi eccelsi, come la terra ch’egli ha fondata per sempre.

⁷⁰Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

⁷⁰Elesse Davide, suo servitore, lo prese dagli ovili;

⁷¹fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

⁷¹lo trasse di dietro alle pecore lattanti, per pascere Giacobbe suo popolo, ed Israele sua eredità.

⁷²Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

⁷²Ed egli li pasturò secondo l’integrità del suo cuore, e li guidò con mano assennata.