¹Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.}

¹Per il Capo de’ musici. Sulla Ghittea. Salmo di Asaf. Cantate con gioia a Dio nostra forza; mandate grida di allegrezza all’Iddio di Giacobbe!

²Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

²Intonate un salmo e fate risonare il cembalo, l’arpa deliziosa, col saltèro.

³Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!

³Sonate la tromba alla nuova luna, alla luna piena, al giorno della nostra festa.

⁴Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.}

⁴Poiché questo è uno statuto per Israele, una legge dell’Iddio di Giacobbe.

⁵For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.

⁵Egli lo stabilì come una testimonianza in Giuseppe, quando uscì contro il paese d’Egitto. Io udii allora il linguaggio di uno che m’era ignoto:

⁶Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}

⁶O Israele, io sottrassi le tue spalle ai pesi, le tue mani han lasciato le corbe.

⁷Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

⁷Nella distretta gridasti a me ed io ti liberai; ti risposi nascosto in mezzo ai tuoni, ti provai alle acque di Meriba. Sela.

⁸I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.

⁸Ascolta, o popolo mio, ed io ti darò degli ammonimenti; o Israele, volessi tu pure ascoltarmi!

⁹Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:

⁹Non vi sia nel mezzo di te alcun dio straniero, e non adorare alcun dio forestiero:

¹⁰Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.

¹⁰Io sono l’Eterno, l’Iddio tuo, che ti fece risalire dal paese d’Egitto; allarga la tua bocca, ed io l’empirò.

¹¹Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!

¹¹Ma il mio popolo non ha ascoltato la mia voce, e Israele non mi ha ubbidito.

¹²Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

¹²Ond’io li abbandonai alla durezza del cuor loro, perché camminassero secondo i loro consigli.

¹³Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.

¹³Oh se il mio popolo volesse ascoltarmi, se Israele volesse camminar nelle mie vie!

¹⁴O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!

¹⁴Tosto farei piegare i loro nemici, e rivolgerei la mia mano contro i loro avversari.

¹⁵Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

¹⁵Quelli che odiano l’Eterno dovrebbero sottomettersi a lui, ma la loro durata sarebbe in perpetuo.

¹⁶De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.

¹⁶Io li nutrirei del fior di frumento, e li sazierei di miele stillante dalla roccia.

¹⁷Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.