1Da tok Job til orde og sa:
1そこでヨブは答えて言った、
2Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}
2「きょうもまた、わたしのつぶやきは激しく、彼の手はわたしの嘆きにかかわらず、重い。
3Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
3どうか、彼を尋ねてどこで会えるかを知り、そのみ座に至ることができるように。
4Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
4わたしは彼の前にわたしの訴えをならべ、口をきわめて論議するであろう。
5Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
5わたしは、わたしに答えられるみ言葉を知り、わたしに言われる所を悟ろう。
6Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
6彼は大いなる力をもって、わたしと争われるであろうか、いな、かえってわたしを顧みられるであろう。
7Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
7かしこでは正しい人は彼と言い争うことができる。そうすれば、わたしはわたしをさばく者から永久に救われるであろう。
8Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
8見よ、わたしが進んでも、彼を見ない。退いても、彼を認めることができない。
9er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
9左の方に尋ねても、会うことができない。右の方に向かっても、見ることができない。
10For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
10しかし彼はわたしの歩む道を知っておられる。彼がわたしを試みられるとき、わたしは金のように出て来るであろう。
11Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
11わたしの足は彼の歩みに堅く従った。わたしは彼の道を守って離れなかった。
12Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}
12わたしは彼のくちびるの命令にそむかず、その口の言葉をわたしの胸にたくわえた。
13Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
13しかし彼は変ることはない。だれが彼をひるがえすことができようか。彼はその心の欲するところを行われるのだ。
14For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
14彼はわたしのために定めた事をなし遂げられる。そしてこのような事が多く彼の心にある。
15Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}
15それゆえ、わたしは彼の前におののく。わたしは考えるとき、彼を恐れる。
16Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
16神はわたしの心を弱くされた。全能者はわたしを恐れさせられた。わたしは、やみによって閉じこめられ、暗黒がわたしの顔をおおっている。
17fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
17わたしは、やみによって閉じこめられ、暗黒がわたしの顔をおおっている。