1Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
1われらはバビロンの川のほとりにすわり、シオンを思い出して涙を流した。
2På vidjene der hengte vi våre harper;
2われらはその中のやなぎにわれらの琴をかけた。
3for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
3われらをとりこにした者が、われらに歌を求めたからである。われらを苦しめる者が楽しみにしようと、「われらにシオンの歌を一つうたえ」と言った。
4Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
4われらは外国にあって、どうして主の歌をうたえようか。
5Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}
5エルサレムよ、もしわたしがあなたを忘れるならば、わが右の手を衰えさせてください。
6Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
6もしわたしがあなたを思い出さないならば、もしわたしがエルサレムをわが最高の喜びとしないならば、わが舌をあごにつかせてください。
7Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
7主よ、エドムの人々がエルサレムの日に、「これを破壊せよ、これを破壊せよ、その基までも破壊せよ」と言ったことを覚えてください。
8Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
8破壊者であるバビロンの娘よ、あなたがわれらにしたことを、あなたに仕返しする人はさいわいである。あなたのみどりごを取って岩になげうつ者はさいわいである。
9Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
9あなたのみどりごを取って岩になげうつ者はさいわいである。