1Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
1Pagaliau Jobas atvėrė burną ir prakeikė savo dieną.
2Job tok til orde og sa:
2Jobas prabilo ir tarė:
3Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
3“Tegul pražūna diena, kurią gimiau, ir naktis, kurią buvau pradėtas.
4Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
4Tegul ta diena tampa tamsybe. Dieve, neprisimink jos ir neduok jai šviesos.
5Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
5Te tamsa ir mirties šešėlis apgaubia ją, te debesis aptemdo ją ir juoduma tepadaro ją baisią.
6Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
6Ta naktis tegul būna tamsi; tegul ji bus išbraukta iš metų ir mėnesių dienų skaičiaus.
7Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
7Ta naktis tegul būna apleista ir tenesigirdi joje džiaugsmingo balso.
8Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
8Tegul prakeikia tą dieną tie, kurie gali pažadinti leviataną.
9Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
9Tegul aptemsta aušros žvaigždės ir nepasirodo laukiama šviesa, akys teneišvysta aušros spindulių.
10fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
10Nes ji neužvėrė mano motinos įsčių ir nepaslėpė vargo nuo manęs.
11Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
11Kodėl nemiriau gimdamas ir kodėl neatidaviau dvasios, išeidamas iš pilvo?
12Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
12Kodėl mane laikė ant kelių ir maitino krūtimi?
13For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
13Tada gulėčiau ramus ir tylus ir miegočiau, ir ilsėčiausi
14sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
14kartu su žemės karaliais ir patarėjais, kurie atstatė sau apleistas vietas,
15eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
15arba su kunigaikščiais, kurie turėjo aukso ir pripildė savo namus sidabro,
16eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
16arba kaip paslėptas nelaiku gimęs kūdikis, neregėjęs šviesos.
17Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
17Ten piktadariai nebesiaučia ir pavargusieji ilsisi.
18Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
18Ten belaisviai ilsisi kartu ir nebegirdi prižiūrėtojo balso.
19Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
19Didelis ir mažas yra ten, vergas ten yra laisvas nuo savo valdovo.
20Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}
20Kodėl šviesa duodama tam, kuris kenčia, ir gyvybė apkartusiai sielai?
21dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
21Laukiantieji mirties jos nesulaukia; jie jos ieško labiau negu paslėptų turtų.
22dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
22Jie džiaugiasi ir yra labai patenkinti, kai suranda sau kapą.
23til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
23Kodėl duota šviesa žmogui, kurio kelias paslėptas ir kurį Dievas spaudžia iš visų pusių?
24For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
24Mano dūsavimai kyla prieš valgant, o aimanos liejasi kaip tekantis vanduo.
25For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
25Tai, ko labai bijojau, užgriuvo mane, ir tai, dėl ko nuogąstavau, ištiko mane.
26Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
26Aš nebuvau saugus ir neturėjau poilsio, aš nenurimdavau, tačiau bėda atėjo”.