1En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
1Viešpatie, Tavęs šaukiuos, skubėk pas mane! Išklausyk mano balsą, kai Tavęs šaukiuos.
2La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
2Malda manoji kaip smilkalai į Tave tekyla, o pakeltos rankos tebūna kaip vakaro auka.
3Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
3Viešpatie, prie mano burnos pastatyk sargybą, saugok mano lūpų duris.
4Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
4Neleisk mano širdžiai nukrypti į pikta ir nedorėlių darbus pamilti. Tenevalgysiu aš jų skanėstų.
5La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
5Tegul mane plaka teisusis; tai bus malonė. Tegul bara jis, nes tai kaip brangus aliejus mano galvai. Bet aš meldžiuosi prieš nedorėlių darbus.
6Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
6Jų teisėjai priblokšti tarp akmenų, jie girdi mano žodžius, kad jie švelnūs.
7Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
7Kaip artojo išrausta ir išarta žemė, taip prie pragaro nasrų bus išbarstyti jų kaulai.
8For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
8Viešpatie Dieve, į Tave žvelgia mano akys, Tavimi aš pasitikiu, neleisk mano sielai pražūti.
9Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
9Saugok mane nuo man pastatytų žabangų, nuo nedorėlių kilpos.
10La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
10Į savo kilpas nedorėliai patys tepakliūva, o aš laimingai praeisiu.