1Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
1Dieve, savo ausimis girdėjome, kai mūsų tėvai pasakojo mums, kokius darbus darei jų dienomis senais laikais.
2Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
2Pagonis išvarei, o juos įsodinai; išnaikinai tautas, o juos išaukštinai.
3Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
3Ne savo kardu jie laimėjo kraštą, ne jų ranka išgelbėjo juos, bet Tavo dešinė, Tavo ranka ir Tavo veido šviesa, nes Tu juos mylėjai!
4For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
4Tumano Karalius ir Dievas, Tu teiki pergalę Jokūbui.
5Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
5Su Tavo pagalba prispausime savo priešus, Tavo vardu mindysime tuos, kurie kyla prieš mus.
6Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
6Ne savo lanku pasitikėsiu, ne mano kardas išgelbės mane.
7For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
7Tu išgelbėjai mus nuo mūsų priešų, mus nekenčiančius sugėdinai.
8men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
8Dievu giriamės per dieną ir Tavo vardą šlovinsime per amžius.
9Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
9Bet Tu mus atstūmei, pažeminti leidai ir su mūsų kariuomene nebeišeini.
10Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
10Tu priverti mus trauktis nuo priešų, kurie nekenčia mūsų ir išnaudoja mus.
11Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
11Kaip pjautinas avis atidavei mus, tarp pagonių išblaškei.
12Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
12Savo tautą pardavei už nieką; nepraturtėjai tuo, ką už ją gavai.
13Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
13Padarei mus paniekinimu kaimynams, pajuoka ir patyčiomis tiems, kurie aplinkui mus.
14Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
14Padarei mus priežodžiu pagonims, tautos kraipo galvas dėl mūsų.
15Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
15Nuolatos man prieš akis mano panieka ir rausta iš gėdos veidas
16Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
16dėl priekaištų ir užgaulių žodžių, dėl priešo ir keršytojo.
17når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
17Visa tai užgriuvo mus, nors Tavęs nepamiršome, sandoros su Tavimi nepažeidėme.
18Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
18Mūsų širdis neatsitraukė nuo Tavęs, mūsų žingsniai nebuvo nuo Tavo kelių nukrypę,
19Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
19kai leidai mus naikinti tyruose ir apdengei mirties šešėliu.
20så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
20Jei būtume užmiršę savo Dievo vardą ir ištiesę rankas į svetimą dievą,
21Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
21argi Dievas to nežinotų? Jis juk žino širdies paslaptis!
22skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
22Dėl Tavęs esame visą dieną žudomi, laikomi tarsi pjauti paskirtos avys.
23Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
23Kelkis! Kodėl miegi, Viešpatie? Pakilk, neatstumk amžinai!
24Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
24Kodėl slepi savo veidą, pamiršti mūsų vargą ir priespaudą?
25Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
25Mūsų siela parkritusi į dulkes; mūsų kūnas parblokštas žemėn.
26For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
26Pakilk, padėk mums! Išgelbėk mus dėl savo gailestingumo.
27Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!