1Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.}
1Gelbėk mane, Dieve, nes vandenys siekia mano sielą.
2Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
2Nugrimzdau į gilius dumblus, nėra kojai atramos. Esu vandens gelmėse, bangos ritasi per mane.
3Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
3Pailsau šaukdamas, išdžiūvo gerklė, aptemo akys, belaukiant Dievo.
4Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
4Daugiau kaip galvos plaukų yra tų, kurie be priežasties manęs nekenčia. Galingesni už mane tie, kurie melagingai puola mane. Turiu grąžinti, ko nepaėmiau.
5Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
5Dieve, Tu žinai mano kvailystę ir mano nusikaltimai nepaslėpti nuo Tavęs.
6Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
6Tenebūna gėdinami dėl manęs tie, kurie laukia Tavęs, Valdove, kareivijų Viešpatie! Tenebūna įžeidinėjami dėl manęs tie, kurie ieško Tavęs, Izraelio Dieve!
7La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
7Dėl Tavęs kenčiu pajuoką, nuo gėdos rausta mano veidas.
8For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
8Svetimas tapau savo broliams, pašalinismano motinos vaikams.
9Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
9Uolumas dėl Tavo namų sugraužė mane, Tave plūstančiųjų keiksmai krito ant manęs.
10For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
10Kai aš verkiau ir varginau sielą pasninkujie užgauliojo mane.
11Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
11Vietoje drabužių vilkiu ašutinędėl to tapau jiems priežodžiu.
12Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
12Tie, kurie sėdi vartuose, kalba prieš mane ir geriantys vyną dainuoja apie mane.
13De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
13O aš meldžiuosi Tau, Viešpatie, visą laiką. Dieve, dėl savo beribio gailestingumo išklausyk mane, dėl savo išgelbėjimo tiesos.
14Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
14Išgelbėk mane iš dumblo, kad nenugrimzčiau, ištrauk iš gilių vandenų, išvaduok iš piktų priešų.
15Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
15Teneužlieja manęs vandens srovė, tenepraryja gelmė ir teneapžioja manęs duobė.
16La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
16Viešpatie, išklausyk mane dėl savo malonės gausos! Pažvelk į mane gailestingai.
17Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
17Nepaslėpk savo veido nuo savo tarno, nes esu varge; skubiai išklausyk mane!
18Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
18Priartėk prie mano sielos ir išpirk. Išlaisvink mane iš priešų!
19Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
19Tu žinai, kaip mane plūsta, gėdina ir niekina; Tu matai visus mano prispaudėjus.
20Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
20Pajuoka plėšo mano širdį, aš pavargau. Aš laukiau pasigailėjimo, bet jo nėra, ieškojau guodėjų, tačiau neradau.
21Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
21Vietoje maisto duoda man tulžies, ištroškusį girdo actu.
22De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
22Jų stalas jiems patiems spąstais tevirsta ir jų gerovėžabangais!
23La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
23Teaptemsta jų akys, kad neregėtų; padaryk, kad jų strėnos visada svyruotų.
24La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
24Išliek ant jų savo užsidegimą, ir Tavo rūstybės įkarštis tepasiekia juos.
25Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
25Jų buveinė tegul ištuštėja, palapinėse gyventojų tenelieka.
26Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
26Nes jie persekioja tą, kurį Tu ištikai, kurį sužeidei, tam jie didina skausmą.
27For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
27Tegul vis gausėja jų kaltės, ir teneįeina jie į Tavo teisumą.
28La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
28Tebūna jie išbraukti iš gyvųjų knygos ir teisiųjų sąrašuose tenebūna jų vardų!
29La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
29Aš esu vargšas ir kenčiu; Tavo išgelbėjimas, Dieve, teiškelia mane!
30Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
30Aš girsiu Dievo vardą giesme ir dėkodamas aukštinsiu Jį.
31Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
31Tai Viešpačiui bus meiliau už jautį, už jauniklį jautuką su ragais ir nagais.
32og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
32Tai matydami, linksminsis nuolankieji, ir atgys širdys tų, kurie ieško Dievo.
33Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
33Viešpats girdi vargšą ir neniekina savo belaisvių.
34For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
34Jį tegiria dangūs ir žemė, jūros ir visa, kas juda jose.
35Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
35Dievas išgelbės Sioną ir Judo miestus atstatys. Jie įsikurs ten ir gyvens,
36For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}
36Jo tarnų vaikai paveldės tą žemę, o Jo vardą mylintys gyvens joje.
37og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.