¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

¹¶ Ko te tangata i whanau i te wahine, he torutoru ona ra; ki tonu ano i te raruraru.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

²Ano he puawai ia e puta mai ana, e kotia iho ana: rere ana ia, ano he atarangi, kahore hoki he tumautanga.

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

³E titiro mai ano ranei ou kanohi ki te penei? E mea ranei koe i ahau kia whakawa taua ki a taua?

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁴Ko wai hei homai i te mea ma i roto i te mea poke? Hore rawa.

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁵Kua rite na hoki nga ra mona: kei a koe te maha o ona marama; takoto rawa i a koe te tikanga mona, a e kore ia e whiti ki tua.

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁶Tahuri ke atu te titiro i a ia, kia ai ona pariratanga, kia ata tutuki ai tona ra, kia rite ai ki o te kaimahi.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁷¶ Ka ai hoki he whakaaronga ki te rakau i tapahia, tera ano e pariri, e kore ano hoki e mutu te wana o tona pihi.

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁸Ahakoa kua tawhitotia tona pakiaka a ki te whenua, a kua mate tona tinana i roto i te oneone;

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

⁹Heoi ma te haunga o te wai ka pihi, ka kokiri ona peka ano ko ta te mea tupu.

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹⁰Ko te tangata ia, mate iho, marere noa iho; ae, ka hamo te tangata, a kei hea ia?

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹¹Pera i nga wai e he mai nei i te moana, i te awa e mimiti ana, ka maroke;

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹²E pera ana ano te tangata, e takoto ana a kahore he whakatikanga ake: kahore he marangatanga ake mo ratou, a kia kore ra ano nga rangi; e kore ano ratou e ara i to ratou moe.

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹³Aue, kia huna noatia oti ahau e koe ki te po, kia waihotia noatia iho ahau e koe kia ngaro ana, kia hoki ra ano tou riri; kia rohea noatia mai e koe tetahi wa moku, a ka mahara mai ai ano ki ahau!

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁴Ki te mate te tangata, e ora ano ranei ia? Ka tatari ahau i nga ra katoa o toku ngananga, kia tae mai ra ano he whakaputanga moku.

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁵Mau e karanga, kia whakao atu ai ahau; kahore hoki e kore ka matenui koe ki te mahi a ou ringa.

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁶¶ Inaianei hoki e taua ana e koe oku hikoinga; he teka ianei e matatau tonu mai ana koe ki toku hara?

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁷Hiri rawa toku he ki roto ki te putea, tuitui rawa e koe toku kino.

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁸He pono ko te maunga e horo ana e memeha noa ake ana, e nekehia ana te toka i tona wahi;

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

¹⁹E ngau ana te wai i nga kohatu; ma tona puhaketanga e horoi atu te puehu o te whenua; a whakangaromia iho e koe te tumanako a te tangata.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²⁰Taea ana ia e koe ake tonu atu, a pahure ana ia; puta ke ana i a koe tona mata, a tonoa atu ana ia kia haere.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²¹Ko te whakahonoretanga o ana tama, kahore e mohiotia e ia; ka hoki iho ratou hei ware, heoi kahore tetahi aha o ratou e maharatia e ia.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

²²E mamae ano ia te kikokiko o tona tinana, a ka tangi tona wairua i roto i a ia.