¹Da tok Job til orde og sa:

¹¶ Ano ra ko Hopa; i mea ia,

²Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

²Ata whakarongo mai ki taku kupu, a hei tenei he kupu whakamarie mai ma koutou.

³Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

³Tukua ahau, a ka korero hoki ahau; a ka mutu aku korero, haere tonu ta koutou tawai.

⁴Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

⁴Ahau nei, ki te tangata koia taku amuamu? A he aha ahau te manawanui ai?

⁵Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

⁵Titiro mai ki ahau, miharo ai; kopania atu te ringa ki te mangai.

⁶Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

⁶Mahara kau ahau, ka wehi, mau pu te wehi o oku kikokiko.

⁷Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

⁷¶ He aha te hunga kino i ora ai, i koroheke ai, ae, i marohirohi ai to ratou kaha?

⁸De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

⁸Pumau tonu o ratou uri ki to ratou taha ki to ratou aroaro, a ko a ratou whanau kei ta ratou tirohanga atu.

⁹Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

⁹O ratou whare kei runga i te rangimarie, kahore he wehi, kahore hoki a te Atua patu ki a ratou.

¹⁰Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹⁰E kaha ana tana puru ki te ekeeke, kahore hoki e he; ka whanau tana kau, kahore hoki he whakatahe.

¹¹De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

¹¹E tukua mai ana e ratou a ratou kohungahunga ano he kahui hipi, e pekepeke ana a ratou tamariki.

¹²De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

¹²He hunga hapai ratou i te timipera, i te hapa, e koa ana ki te tangi o te okana.

¹³De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

¹³O ratou ra pau tonu i runga i te ahuareka, kitea rawatia ake kua heke ki te po.

¹⁴Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

¹⁴Koia ratou i mea ai ki te Atua, Mawehe atu i a matou; kahore hoki o matou hiahia kia matau ki ou ara.

¹⁵Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁵He aha ra te Runga Rawa e mahi ai matou ki a ia? He aha hoki te rawa ki a matou ki te inoi ki a ia?

¹⁶Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

¹⁶Nana, kahore he pai mo ratou i o ratou ringa ake: matara atu i ahau te whakaaro o te hunga kino.

¹⁷Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

¹⁷¶ Pehea te maha o nga matenga o te rama a te hunga kino? O nga panga mai ano hoki o to ratou aitua ki a ratou? O te tuwhanga mai a te Atua i nga mamae i a ia e riri ana?

¹⁸Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹⁸E rite ai ratou ki te kakau witi i mua i te hau, ki te papapa e kahakina atu ana e te paroro?

¹⁹Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

¹⁹E mea ana koutou, E rongoatia ana e te Atua tona kino hei mea mo ana tamariki. Mana e utu tera ki a ia tonu, kia mohio ai ia.

²⁰Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

²⁰Tukua kia kite ona ake kanohi i tona hunanga, a tukua ia kia inu i te riri o te Kaha Rawa.

²¹For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

²¹He aha hoki tana manako ki tona whare i muri i a ia? ka poroa hoki ona marama i waenga?

²²Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

²²E whakaako ianei tetahi i te Atua ki te matauranga? Ko te kaiwhakawa hoki ia mo te hunga whakakake.

²³Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

²³Tenei tangata, mate iho ia, pakari rawa ano hoki ona kaha, ata takoto ana ana mea katoa, kahore hoki he raruraru.

²⁴hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

²⁴Ki tonu ona u i te waiu, a e makuku ana ona wheua i te hinu.

²⁵Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

²⁵Mate iho hoki tera tangata, kawa tonu tona wairua, kahore hoki he pai hei kai mana.

²⁶Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

²⁶Ka takoto ngatahi raua ki te puehu, a ko te iro hei hipoki mo raua.

²⁷Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

²⁷¶ Nana, e mohio ana ahau ki o koutou whakaaro, ki ta koutou ngarahu nanakia ano hoki moku.

²⁸for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

²⁸E ki ana hoki koutou, Kei hea te whare o te rangatira? Kei hea hoki te teneti i noho ai te hunga kino?

²⁹Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

²⁹Kahore ianei koutou i ui ki te hunga e haere atu ana i te ara? Kahore ranei koutou i mohio ki a ratou tohu?

³⁰at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

³⁰Kei te rongoa nei hoki te tangata kono mo te ra o te whakangaro; ka whakaputaina ratou i te ra o te riri.

³¹Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

³¹Ko wai e whakaatu i tona ara ki tona aroaro? Ko wai hoki hei hoatu i te utu mo tana mahi ki a ia?

³²Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

³²Heoi ka kawea ia ki te urupa; kei te puranga he wahi mona.

³³Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

³³Ka reka ki a ia nga pokuru o te awaawa, ka whai mai ano hoki nga tangata katoa i a ia; e kore nei hoki e taea te tatau te hunga i mua i a ia.

³⁴Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

³⁴He pehea ra ta koutou whakamarie tinihanga i ahau, e toe na hoki te he i roto i a koutou kupu e whakahoki mai na?