¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹¶ Ano ra ko Eripata Temani; i mea ia,

²Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare sig selv gagner den forstandige.

²E whai pai ano ranei te Atua i te tangata? He pono e whai pai te tangata i a ia ano ki te mea he ngakau mohio tona.

³Er det til nogen nytte for den Allmektige at du er rettferdig, eller til nogen vinning at du vandrer ulastelig?

³He oranga ngakau ranei ki te Kaha Rawa tou tika? Hei taonga ranei ki a ia, ki te meinga e koe ou ara kia tino tika?

⁴Er det for din gudsfrykts skyld han refser dig eller går i rette med dig?

⁴He wehi ranei nou i a ia i whakahe ai ia i a koe, i whakawa ai i a koe?

⁵Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?

⁵¶ He teka ianei he nui tou he? Kahore hoki he pito whakamutunga o ou kino.

⁶Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne.

⁶I tangohia noatia hoki e koe nga mea a tou teina hei taunaha, huia ana e koe nga kakahu o te hunga e noho tahanga ana.

⁷Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød.

⁷Kihai i whakainumia e koe ki te wai te hunga ngenge; kaiponuhia ana e koe he taro ki te hunga e matekai ana.

⁸Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det.

⁸Ko te tangata marohirohi, i a ia te whenua; ko te tangata honore, noho ana ia i reira.

⁹Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust.

⁹Ko nga pouaru, unga rawakoretia atu ana e koe, whatiwhatiia ana nga ringa o nga pani.

¹⁰Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig.

¹⁰Na reira karapotia putia ana koe e nga mahanga, raruraru ana koe i te wehi pa whakarere;

¹¹Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig?

¹¹I te pouri ranei, e kore ai koe e kite; a nui atu te wai e taupoki na i a koe.

¹²Er ikke Gud høi som himmelen? Og se de øverste stjerner, hvor høit de står!

¹²He teka ianei kei te wahi tiketike o te rangi te Atua? Tirohia atu ano hoki a runga o nga whetu, to ratou teitei!

¹³Og du sier: Hvad vet Gud? Kan han vel dømme gjennem mørket?

¹³A e mea na koe, He aha ta te Atua e mohio ai? E puta mai ranei tana whakawa i roto i te kapua pouri?

¹⁴Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noget, og på himmelens hvelving vandrer han.

¹⁴Ko tona wahi ngaro ko nga kapua matotoru, te kite ia; kei te taiawhio ano ia i nga rangi.

¹⁵Vil du følge den sti som syndens menn vandret på i de gamle dager,

¹⁵¶ Ka mau tonu ranei koe ki te ara o mua, i haerea ra e nga tangata kikino?

¹⁶de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm,

¹⁶I kapohia atu nei i te mea kahore ano i rite o ratou ra; tahoroa ana to ratou turanga ano he awa:

¹⁷de menn som sa til Gud: Vik fra oss, og som spurte hvad den Allmektige vel skulde kunne gjøre for dem,

¹⁷I mea nei ki te Atua, Mawehe atu i a matou; a, He aha e taea e te Kaha Rawa mo matou?

¹⁸enda han hadde fylt deres hus med det som var godt? - Men de ugudeliges tanker er lang fra mine tanker. -

¹⁸Heoi i whakakiia e ia o ratou whare ki nga mea papai: ko te whakaaro ia o te hunga kino e matara atu ana i ahau.

¹⁹De rettferdige så det* og gledet sig, og de uskyldige spottet dem: / {* JBS 22, 16.}

¹⁹E kite ana te hunga tika, a koa ana: kataina iho ratou e te hunga harakore:

²⁰Sannelig, våre fiender er tilintetgjort, og ild har fortært deres overflod.

²⁰Me te ki, He pono kua haukotia te hunga i tahuri mai ki a tatou, pau ake i te ahi te toenga o ratou.

²¹Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig.

²¹¶ Waiho ia hei hoa mou, katahi koe ka ata noho; ma reira ka tae mai ai te pai ki a koe.

²²Ta imot lærdom av hans munn og legg dig hans ord på hjerte!

²²Tahuri mai ra ki te ture a tona mangai, rongoatia hoki ana kupu ki roto ki tou ngakau.

²³Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt.

²³Ki te hoki koe ki te Kaha Rawa, tera koe e hanga; ki te nekehia atu e koe te kino kia mamao i ou teneti.

²⁴Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir-gull blandt bekkenes stener!

²⁴A ka whakapuranga koe i tau taonga ki te puehu, te koura o Opira ki waenga i nga kohatu o nga awa;

²⁵Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig,

²⁵A ko te Kaha Rawa hei taonga mou, hei hiriwa utu nui ki a koe.

²⁶for da skal du glede dig i den Allmektige og løfte ditt åsyn til Gud.

²⁶Ko reira hoki koe ahuareka ai ki te Kaha Rawa, a ka ara ake tou mata ki te Atua.

²⁷Du skal bede til ham, og han skal høre dig, og du skal opfylle dine løfter,

²⁷Ka inoi ano koe ki a ia, a ka whakarongo mai ia ki a koe; ka whakamana ano e koe au kupu taurangi.

²⁸og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys;

²⁸Ka whakatakotoria hoki e koe he tikanga, a ka whakapumautia ki a koe; ka whiti ano te marama ki runga ki ou ara.

²⁹når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned;

²⁹Ki te maka koe e ratou ki raro, ka ki koe, Tenei ano he whakaarahanga ake; ka whakaorangia ano e ia te ngakau whakaiti.

³⁰han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet*. / {* når du beder for ham. 1TI 2, 8. JAK 5 16.}

³⁰Ka whakaorangia e ia te tangata ahakoa ehara i te harakore: ae ra, ka whakaorangia ia e te ma o ou ringa.