¹Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

¹¶ Ki te tino kaiwhakatangi. He himene ma nga tama a Koraha. Whakarongo ki tenei, e nga iwi katoa: tahuri mai o koutou taringa, e nga tangata katoa o te ao.

²Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

²E nga tangata iti, koutou ko nga tangata rahi, e te tangata taonga korua ko te rawakore.

³både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

³Ka whakapuakina he matauranga e toku mangai: a he ata ngarahu te whakaaro o toku ngakau.

⁴Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

⁴Ka titaha toku taringa ki te kupu whakarite; ka puaki taku pepeha i runga i te hapa.

⁵Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.

⁵Kia wehi ahau ki te aha i nga ra o te kino, ina karapotia ahau e te kino kei oku rekereke?

⁶Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

⁶¶ Ko te hunga e whakawhirinaki ana ki o ratou taonga, e whakamanamana ana ki te nui o o ratou rawa;

⁷de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

⁷E kore tetahi o ratou e ahei te hoko i tona teina, te hoatu ranei i tetahi utu mona ki te Atua;

⁸En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

⁸He nui hoki te utu mo to ratou wairua, a me whakarere atu ake ake;

⁹- for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

⁹Kia ora tonu ai ia ake ake: kia kaua e kite i te pirau.

¹⁰så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

¹⁰E kite ana hoki ia e matemate ana nga tangata whakaaro nui, e ngaro ngatahi ana te poauau me te whakaarokore, a mahue iho o ratou taonga ki etahi atu.

¹¹Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.

¹¹Ki to ratou whakaaro puku, tera e pumau tonu o ratou whare me o ratou nohoanga, ki nga whakatupuranga katoa: huaina iho o ratou whenua ki o ratou ingoa.

¹²Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

¹²Heoi kahore te tangata e noho tonu i roto i te honore: ko tona rite kei nga kararehe ka moti nei.

¹³Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.

¹³Ko to ratou ara tenei, ara ko to ratou poauau: heoi e whakapai ana to ratou uri ki a ratou korero. (Hera.

¹⁴Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

¹⁴Kei te hipi te rite: ko te wahi mo ratou ko te reinga; ko te mate hei hepara mo ratou, hei rangatira ano te hunga tika mo ratou i te ata; ko to ratou ataahua ma te reinga e whakamoti, kia kore ai he whare mona.

¹⁵Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

¹⁵¶ Ma te Atua ia toku wairua e hoko mai i te reinga: ko ia hoki hei tukunga atu moku. (Hera.

¹⁶Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

¹⁶Kaua e wehi ua whai taonga te tangata, ina nui haere te kororia o tona whare;

¹⁷Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

¹⁷Kahore hoki ana mea e mau atu ai ia ina mate; e kore tona kororia e tuku iho i muri i a ia.

¹⁸For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.

¹⁸Whakapai noa ia i tona wairua i a ia e ora ana; a ka whakamoemititia koe ua pai au mahi ki a koe ano.

¹⁹Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,

¹⁹Ka haere ia ki te whakatupuranga o ona tupuna: e kore rawa ratou e kite i te marama.

²⁰så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.

²⁰Ko te tangata e whakahonoretia ana, a kahore e whai whakaaro, kei nga kararehe ka moti nei tona rite.

²¹Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.