¹Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

¹¶ Ki te tino kaiwhakatangi, ki a Ierutunu. He himene na Ahapa. Ki te Atua toku reo, e karanga nei ahau, ki te Atua toku reo, a tera e tahuri mai tona taringa ki ahau.

²Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

²I rapu ahau ki te Ariki i te ra o toku pouri: maro tonu toku ringa i te po, kihai ano i pepeke; kihai toku wairua i pai kia whakamarietia.

³På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

³E mahara ana ahau ki te Atua, a e pouri ana: kei te whakaaroaro, a ngaro iho toku wairua. (Hera.

⁴Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁴E puritia ana e koe oku kanohi kia mataara tonu; he pouri ahau, te ahei te korero.

⁵Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

⁵Ka hoki oku whakaaro ki nga ra onamata, ki nga tau o tua iho.

⁶Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁶E whakamahara ana ahau ki taku waiata i te po, e korerorero ana ki toku ngakau e rapurapu ana toku wairua.

⁷Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

⁷Tera ranei te Ariki e panga tonu ake ake? A heoi ano ranei ana manakohanga mai?

⁸Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

⁸Kua kahore ranei tana mahi tohu mo ake tonu atu? Kua whati ranei tana kupu a ake ake?

⁹Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

⁹Kua wareware ranei te Atua ki te atawhai? Kua riri ranei ia, a tutakina atu ana e ia tona aroha? (Hera.

¹⁰Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

¹⁰Na ka mea ahau, Ko toku ngoikore tenei: otira ka mahara ahau ki nga tau o te ringa matau o te Runga Rawa.

¹¹Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

¹¹¶ Ka mahara ahau ki nga mahi a Ihowa; ae ra, ka mahara ahau ki au mea whakamiharo o tua iho.

¹²Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

¹²Ka whakaaro hoki ahau ki au meatanga katoa, ka purakau ki au mahi.

¹³Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

¹³E te Atua, kei te wahi tapu tou ara: ko wai te atua nui hei rite ki te Atua?

¹⁴Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁴Ko koe te Atua e mahi nei i nga mea whakamiharo: kua whakapuakina e koe tou kaha i waenganui o nga iwi.

¹⁵Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

¹⁵Hokona ana e tou ringa tau iwi, nga tama a Hakopa raua ko Hohepa. (Hera.

¹⁶Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

¹⁶I kite nga wai i a koe, e te Atua i kite nga wai i a koe, mataku ana: i oho ano nga rire.

¹⁷Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

¹⁷Ringihia ana he wai e nga kapua, puaki ana te haruru o nga rangi: rererere ana au pere.

¹⁸Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁸I roto i te awhiowhio te haruru o tau whatitiri: marama noa te ao i nga uira; wiri ana te whenua, oioi ana.

¹⁹Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

¹⁹I te moana tou ara, i nga wai nui tou huarahi, e kore ano e kitea ou takahanga.

²⁰Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

²⁰He mea arahi e koe tau iwi ano he kahui, ara e te ringa o Mohi raua ko Arona.

²¹Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.