¹En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

¹¶ He Makiri na Ahapa. Kia anga mai te taringa, e toku iwi, ki taku ture: tahuri mai o koutou taringa ki nga kupu a toku mangai.

²Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

²Ka puaki te kupu whakarite i toku mangai, ka korerotia e ahau nga mea ngaro onamata:

³Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

³I rongo nei, i matau nei tatou, i korero ai hoki o tatou matua ki a tatou.

⁴det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

⁴E kore e huna e matou i a ratou tamariki: me whakaatu ki to muri whakatupuranga nga whakamoemiti ki a Ihowa, me tona kaha, me ana mahi whakamiharo i mea ai ia.

⁵Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

⁵Kua pumau hoki i a ia he whakaaturanga i roto i a Hakopa, kua takoto he ture i roto i a Iharaira: a whakahaua mai ana e ia o tatou tupuna, kia whakaakona ki a ratou tamariki.

⁶forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

⁶Kia matauria ai e to muri whakatupuranga, e nga tamariki e whanau, e ara ake a mua: mo ta ratou whakaatu ki a ratou tamariki.

⁷og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

⁷Kia u ai ta ratou tumanako ki te Atua, kei wareware hoki ki nga mahi a te Atua: engari kia mau ki ana whakahau.

⁸og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

⁸Kei rite hoki ki o ratou tupuna, ki te whakatupuranga whakakeke, tutu, ki te whakatupuranga kihai nei i whakatikatika i to ratou ngakau, kihai hoki i u to ratou wairua ki te Atua.

⁹Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

⁹¶ He hunga mau patu nga tama a Eparaima, he hunga hapai kopere, heoi tahuri ana ratou i te ra o te tatauranga.

¹⁰De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

¹⁰Kihai i puritia e ratou te kawenata a te Atua; kihai ano i pai ki te haere i tana ture;

¹¹og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

¹¹Heoi, kua wareware ki ana mahi, me ana mea whakamiharo i whakakitea e ia ki a ratou.

¹²For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}

¹²He mea whakamiharo ana mahi i te aroaro o o ratou tupuna, i te whenua o Ihipa, i te parae o Toana.

¹³Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

¹³Tapahia ana e ia te moana, a meinga ana ratou kia whiti: tu ake i a ia nga wai ano he puranga.

¹⁴Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

¹⁴He mea arahi ratou e ia i te awatea ki te kapua: i te roa hoki o te po ki te marama o te ahi.

¹⁵Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

¹⁵I wahia e ia nga kohatu i te koraha; a me te mea no nga rire nui tana wai hei inu ma ratou.

¹⁶Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

¹⁶Puta mai ana i a ia he awa i roto i te kamaka: meinga ana nga wai kia heke, ano he waipuke.

¹⁷Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

¹⁷Heoi ka hara ano ratou ki a ia: whakatoi ana ki te Runga Rawa i te koraha.

¹⁸Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

¹⁸Na kei te whakamatautau to ratou ngakau i te Atua, kei te inoi kai ma to ratou hiahia.

¹⁹Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

¹⁹I korero kino ano ratou ki te Atua, i mea; E ahei ranei i te Atua te taka he tepu ki te koraha?

²⁰Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

²⁰Nana, ko tana patunga i te kohatu, ka pakaru mai te wai, a puke ana nga awa: e taea ano ranei e ia te homai taro, e pae ranei i a ia he kikokiko ma tana iwi?

²¹Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

²¹Na ko te rongonga o Ihowa, na ka riri: a toro ana te kapura ki a Hakopa, puta ake ana te riri ki a Iharaira;

²²fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

²²Mo ratou kihai i whakapono ki te Atua, kihai ano i whakawhirinaki ki tana whakaoranga.

²³Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

²³Nana nei hoki i whakahau nga kapua i runga, i whakatuwhera nga tatau o te rangi.

²⁴Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

²⁴A whakauaina iho te mana ki runga ki a ratou hei kai; homai ana hoki e ia te witi o te rangi ma ratou.

²⁵Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}

²⁵Kai ana te tangata i ta te anahera kai: i tukua e ia he kai ma ratou, a makona noa.

²⁶Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

²⁶I whakaohokia e ia te marangai i te rangi: i takina ano te tonga e tona kaha.

²⁷Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

²⁷A whakauaina iho e ia te kikokiko ki a ratou ano he puehu; he manu whai pakau ano he one no te moana.

²⁸og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

²⁸A whakangahorotia iho e ia ki waenganui i to ratou puni: ki o ratou nohoanga a tawhio noa.

²⁹Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

²⁹Na kai ana ratou, tino makona; i tukua hoki e ia ki a ratou ta ratou i hiahia ai:

³⁰De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

³⁰Kihai ratou i ngaruru ki ta ratou i hiahia ai; a i roto tonu ta ratou kai i o ratou mangai,

³¹da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

³¹Na ka pa te riri o te Atua ki a ratou, a patua iho e ia te hunga tetere o ratou; piko ana i a ia nga taitamariki o Iharaira.

³²Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

³²Ahakoa pa katoa tenei, i hara ano ratou, kihai ano i whakapono ki ana mahi whakamiharo.

³³Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

³³I whakapaua ai e ia o ratou ra ki te horihori, o ratou tau ki te potatutatu.

³⁴Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

³⁴Ka patua ratou e ia, na, ka rapu ratou i a ia, a ka hoki, ka ui wawe ki te Atua.

³⁵og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

³⁵Ka mahara hoki ko te Atua to ratou kohatu, ko te Atua, ko te Runga Rawa, to ratou kaihoko.

³⁶Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

³⁶Otiia kei te patipati o ratou mangai ki a ia, a teka ana o ratou arero ki a ia.

³⁷Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

³⁷Kihai hoki to ratou ngakau i tika ki a ia; kihai ano ratou i u ki tana kawenata.

³⁸Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

³⁸Ko tana ia, he aroha; hipokina ana e ia te he, kihai ano i whakangaro: ae ra, he maha ana whakahokinga iho i tona riri, a kihai i oho katoa tona riri.

³⁹Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

³⁹I mahara hoki ia he kikokiko nei ratou: he hau e pahure atu ana, a e kore e hoki mai.

⁴⁰Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

⁴⁰¶ Ano te tini o a ratou whakatoinga i a ia i te koraha, o a ratou whakapouritanga i a ia i te tahora!

⁴¹Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

⁴¹Hoki whakamuri ana ratou, whakamatautau ana i te Atua: whakatoia ana e ratou te Mea Tapu o Iharaira.

⁴²De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

⁴²Kihai ratou i mahara ki tona ringa, ki te ra i whakaorangia ai ratou e ia i te hoariri;

⁴³han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

⁴³Ki tana meatanga i ana tohu ki Ihipa, i ana merekara ki te parae o Toana;

⁴⁴Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

⁴⁴I puta ke ai i a ia o ratou awa hei toto, me o ratou manga wai, te inu ai ratou.

⁴⁵Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

⁴⁵I tonoa ai e ia he huihuinga namu ki a ratou, a pau iho ratou; he poroka, i huna ai ratou.

⁴⁶Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}

⁴⁶A hoatu ana e ia o ratou hua ki te moka; me to ratou mauiui ki te mawhitiwhiti.

⁴⁷Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

⁴⁷Whakamatea ana e ia a ratou waina ki te whatu, a ratou rakau hikamora ki te haupapa.

⁴⁸Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

⁴⁸Tukua ana e ia a ratou kararehe ma te whatu, a ratou kahui ma nga uira.

⁴⁹Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

⁴⁹I tukua whakareretia e ia ki a ratou tona riri, aritarita, weriweri, me te raruraru; he whakaeke na nga anahera kino.

⁵⁰Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

⁵⁰A whakatikaia ana e ia he ara mo tona riri; kihai i tohungia to ratou wairua kei mate: otiia tukua ana e ia to ratou ora ki te mate uruta.

⁵¹Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

⁵¹Na patua iho e ia nga matamua i Ihipa, te muanga o to ratou kaha i nga teneti o Hama.

⁵²Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

⁵²Otira arahina ana e ia ana ake tangata ano he hipi; whakahaerea ana ratou e ia i te koraha ano he kahui.

⁵³Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

⁵³Na ka arahina marietia ratou e ia, te wehi ratou: ko o ratou hoariri ia taupokina iho e te moana.

⁵⁴Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

⁵⁴Na ka kawea ratou e ia ki te rohe o tona wahi tapu, ki tenei maunga, i hokona nei e tona matau.

⁵⁵Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

⁵⁵Peia ana e ia nga tauiwi i to ratou aroaro: a wehea ana e ia he kainga mo ratou ki te aho, whakanohoia iho nga hapu o Iharaira ki o ratou teneti.

⁵⁶Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

⁵⁶Heoi ka whakamatauria, ka whakatoia e ratou te Atua, te Runga Rawa; kihai hoki i mau ki ana whakaaturanga;

⁵⁷De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

⁵⁷A hoki whakamuri ana, mahi hianga ana, pera ana me o ratou matua: parori ke ana ratou, he pera me te kopere tinihanga.

⁵⁸Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

⁵⁸Na ko o ratou wahi tiketike hei whakapataritari i a ia; ko o ratou whakapakoko hei mea i a ia kia hae.

⁵⁹Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

⁵⁹I te rongonga o te Atua, ka riri, ka tino whakarihariha hoki ki a Iharaira.

⁶⁰Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

⁶⁰A mahue ake i a ia te tapenakara a Hiro, te teneti i whakaturia e ia ki waenganui i nga tangata;

⁶¹Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

⁶¹A tukua ana e ia tona kaha hei whakarau, tona kororia ki te ringa o te hoariri.

⁶²Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

⁶²I tukua atu ano e ia tana iwi ma te hoari; a i riri ki tona kainga tupu.

⁶³Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

⁶³Pau ake a ratou taitama i te ahi; kihai ano a ratou kotiro i marenatia.

⁶⁴Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}

⁶⁴I hinga o ratou tohunga i te hoari; kihai hoki i tangi a ratou pouaru.

⁶⁵Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

⁶⁵Na ka maranga te Ariki ano ko tetahi i te moe, me te tangata kaha e hamama ana i te waina.

⁶⁶Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

⁶⁶A patua iho e ia a muri o ona hoariri, meinga ana ratou e ia hei taunutanga mo ake tonu atu.

⁶⁷Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

⁶⁷I whakakahore ano ia ki te teneti a Hohepa: a kihai i whiriwhiri i te hapu o Eparaima;

⁶⁸men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

⁶⁸Heoi ko te hapu o Hura tana i whiriwhiri ai, ko Maunga Hiona tana i aroha ai.

⁶⁹Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

⁶⁹A whakaturia ana e ia tona wahi tapu kia pera me nga wahi teitei; me te whenua i whakapumautia e ia mo ake tonu atu.

⁷⁰Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

⁷⁰I whiriwhiria ano e ia a Rawiri, tana pononga: he mea tango nana i nga kainga hipi:

⁷¹fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

⁷¹Mauria ana mai e ia i te whai i nga hipi whaereere, hei whangai i a Hakopa, i tana iwi, i a Iharaira hoki, i tona kainga tupu.

⁷²Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

⁷²A rite tonu ki te tapatahi o tona ngakau tana whangai i a ratou: he arahi mohio hoki ta tona ringa i a ratou.