1Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.}
1¶ Ki te tino kaiwhakatangi. Kititi. Na Ahapa. Kia kaha te waiata ki te Atua, ki to tatou kaha: kia hari te hamama ki te Atua o Hakopa.
2Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!
2Whakahuatia te himene, maua mai ki konei te timipera, te hapa reka me te hatere.
3Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!
3Whakatangihia te tetere i te kowhititanga marama, i te kinga o te marama, i to tatou ra hakari.
4Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.}
4Ko te tikanga hoki tenei ma Iharaira, he mea whakarite na te Atua o Hakopa.
5For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.
5I whakatakotoria tenei e ia ma Hohepa hei whakaaturanga, i tona haerenga puta noa i te whenua o Ihipa: i rongo ai ahau ki reira i tetahi reo, kahore ahau i matau.
6Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}
6I tangohia mai e ahau tona pokohiwi i te pikaunga: whakarerea ake e ona ringa te kete.
7Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.
7I karanga koe ki ahau i te pouritanga, a kua ora koe i ahau; i whakahoki kupu ahau ki a koe i te wahi ngaro o te whatitiri; i whakamatau i a koe ki nga wai o Meripa. (Hera.
8I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.
8¶ Whakarongo, e taku iwi, a ka whakaatu ahau ki a koe: e Iharaira, ki te whakarongo koe ki ahau;
9Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:
9Aua tetahi atua ke i roto i a koe; kaua ano e koropiko ki te atua ke.
10Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.
10Ko Ihowa ahau, ko tou Atua, i arahina mai ai koe i te whenua o Ihipa: kia nui te kowhera o tou mangai, a maku e whakaki.
11Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!
11Otiia kihai taku iwi i pai ki te whakarongo ki toku reo: kihai ano a Iharaira i aro ki ahau.
12Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.
12Na tukua atu ana ratou e ahau ki te maro o o ratou ngakau: a haere ana ratou i runga i o ratou whakaaro.
13Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.
13Aue, te whakarongo taku iwi ki ahau! Te haere a Iharaira i aku ara!
14O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!
14Penei e kore e aha kua whati i ahau te tara o o ratou hoariri: kua tahuri ano toku ringa ki o ratou hoariri.
15Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.
15Ko te hunga e kino ana ki a Ihowa kua ngohengohe ki a ia: ko to ratou taima ia kua mau tonu.
16De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.
16Kua whangainga hoki ratou e ia ki te witi pai rawa, kua whakamakonatia ano koe e ahau ki te honi i roto i te kohatu.
17Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.