¹Og mederen Darius mottok riket; han var da to og seksti år gammel.

¹Gan pumpia om suak ding bial eutu za leh sawmnih gam tunga koih Daria kipahlam tak ahi a;

²Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket.

²Huan amau tungah, heutu lian thum, huaite lakah Danial khatna ahi a; huchia hiai bial-heututen huaite kiangah thu a tut ua, kumpipan siatna a neih louhna dingin.

³Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap.

³Huchiin hiai Danial, amaha lungsim hoihpen a om jiakin, heutuliante leh bial-heutute tungah a kan-avala bawlin a oma; huan kumpipan gam pumpi tungah amah koih a ngaihtuah hi.

⁴Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.

⁴Huailaiin heutuliante leh bial-heututen gam thua Danial demna ding a zongta ua; himahleh thupatna ding bangmah a mu theikei ua, diklouhna leng, amah lah mi ginom ahi a; amaha diklouhna hiam, khelhna hiam muh a om louh jiakin.

⁵Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham.

⁵Huchiin hiai miten, Hiai Danial demna ding bangmah himhim i mu kei ding; a Pathian dan tungtanga amah demna ding i muh kei ngal leh, a chi ua.

⁶Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.

⁶Huan hiai heutuliante leh bial-heutute kumpipa kiangah a kikhawm ua, a kiangah hichibangin a chi uh, Kumpipa Daria, khantawnin dam in.

⁷Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig!

⁷Gam heutuliante tengteng, heutute leh bial-heutute, dantheimite leh ukpipapte, kumpi thuseh bawlkhiaka, khamna khauhtak bawl dingin a kikum khawmta ua; huchiin mi kuapeuhin, nang chih louh, Aw kumpipa, ni sawmthum sunga pathian himhim hiam mihing laka ngetna a bawl leh, humpinelkai huangsunga paihlutin a om ding.

⁸Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen.

⁸Tuin, Aw kumpipa, khamna hihkip inla, laigelh ah na min gelh in; huchia Mid mite leh Persia mite dan, lamdang lou, banga a kihihlamdan louhna dingin.

⁹Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.

⁹Huaijiakin kumpipa Dariain laigelh leh khamna an a min a gelhta hi.

¹⁰I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud.

¹⁰Huchiin Danialin laigelh ah min a kigelhta chih a theihin a in sungah a luta; (a dantan sunga a tawlette Jerusalem lama hon ahi uhi; ) huan a khuk tungah a khukdina, nikhatin thumvei, huchiin a thuma, amalama a hih bangin, a Pathian maah kipahthu a pia hi.

¹¹Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.

¹¹Huchiin hiai mite a kikhawm ua, Danial a Pathian maa thu ngen leh thum a mu uh.

¹²Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud.

¹²Huchiin a hongpai nai ua, kumpipa khamna tungtang kumpipa maah a hong genta uhi; Khamnaah na gelh kei maw, nang chih louh, Aw kumpipa, mi chih kuapeuh in ni sawmthum sunga pathian himhim hiam mihing kianga ngetna a bawl leh, humpinelkai huangsunga paih ding ahi chih? Mid mite leh Persia mite dan, lamdang lou, dungjuiin huai thila dik ahi, chiin.

¹³Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov.

¹³Huan amau a dawng ua kumpipa maah, Huai Danial, Juda saltang tate laka in nang a honlimsak kei hi, Aw kumpipa, na min gelhna khamna leng; himahleh ni khatin thumvei ngetna a bawl hi, a chi ua.

¹⁴Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn.

¹⁴Hiai thute a jakin, kumpipa a lungkim het keia, amah suaktasak dingin Danial tungah lungtang a ngaa; amah hut tumin ni tum tana semgim hi.

¹⁵Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham.

¹⁵Huchiin hiai mite kumpipa kiangaha kikhawm ua, kumpipa kiangah, Aw kumpipa khamna hiam thuseh hiam kumpipana hihkipsa hihlamdan theih a hihlouh Mid mite leh Persia mite dan ahi chih thei in, a chi ua.

¹⁶Da stormet disse menn inn på kongen og sa til ham: Vit, konge, at det gjelder den lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres.

¹⁶Huchiin kumpipan thu a piaa, Danial a honpi ua, humpinelkai huangsungah a paita uhi. Huan kumpan thu a gena, Danial kiangah, A na nasep gige na Pathianin, aman honsuakta sak ding, a chi a.

¹⁷Så bød kongen at Daniel skulde hentes og kastes i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse dig!

¹⁷Huan suang khat a honla ua, huangsung gongah a koih ua; huan kumpipan amah suaisawnna zungbuhin leh, a tapate suaisawnna zungbuhin suai a sawnta; Danial tungtang thua bangmah hihlamdan theih a hih louhna ding in.

¹⁸Så blev en sten ført frem og lagt over hulens åpning, og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulde kunne skje nogen forandring i det som var gjort med Daniel.

¹⁸Huchiin kumpipa a inpi ah a paia, an ngawlin jan a hihbeia; a maah tumgingte himhim a hontawi keia; amah a kipan ihmutna a taimangta hi.

¹⁹Derefter gikk kongen hjem til sitt palass og fastet hele natten, og han lot ikke nogen av sine medhustruer komme inn til sig, og søvnen flydde fra ham.

¹⁹Huchiin kumpipa jingsangin bel takin a thou a, humpinelkaite huangsung lamah kintakin a vahoha.

²⁰Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen.

²⁰Huan huangsung lama Danial kianga a hongpai nai laiin, kah awin a kikou a; kumpipan thu a gena Danial kiangah, AW Danial, Pathian hing sikha, A na nasep ngitnget, na Pathianin humpinelkaite a kipan nang honsuakta sak thei hiam? a chi a.

²¹Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene?

²¹Huan Danialin kumpipa kiangah, Aw kumpipa, khantawnin hing in.

²²Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig!

²²Ka Pathianin a angel a honsawla, humpinelkaite kam a hongchih saka, a honhihna kei uhi; amah maa keimaha hoihna muha a om jiak leh, Aw kumpipa nang maa leng, gilou ka hih louh jiakin a chi a.

²³Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt.

²³Huchiin kumpipa nakpitakin a kipaka, huangsunga kipan Danial lakhe tou dingin thu a pia hi. Huchiin Danial huangsunga kipanin a lakhe tou ua, a tungah bangmah natna himhim a kimu kei, a Pathian a muan jiakin.

²⁴Da blev kongen meget glad og bød at Daniel skulde dras op av hulen; og da Daniel var dradd op av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.

²⁴Huan kumpipan thu a piaa, Danial hekte huai mite a honpi ua, humpinelkai huangsungah a pai ua, amau, a tate u leh a jite uh; huan humpinelkaiten a maute a man ua, a guhte uh a hih nen vek ua, huangsung taw a hongtun ma ma un leng.

²⁵Og kongen bød at de menn som hadde klaget på Daniel, skulde hentes, og de blev med sine barn og hustruer kastet i løvehulen; og før de nådde bunnen i hulen, falt løvene over dem og knuste alle deres ben.

²⁵Huchiin kumpipa Dariain mite teng teng, namte, paute lei tengtenga tengte kiangah lai a gelha; Na kiang uah lemna hihpunin om hen.

²⁶Derefter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del!

²⁶thupiak ka bawla, ka gama sehthum tengtengah Danial Pathian maah mite a ling un a lau uh; Amah lah Pathian hing leh khantawna omkip, a gam hihsiat ahi ngei kei dinga; a Thuneihna a om den ding hi.

²⁷Jeg gir hermed det bud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden.

²⁷Aman a suakta saka, a tankhiaa, van leh leiah chiamtehna leh thillamdangte a hiha; aman humpinelkaite thilhihtheihna akipanin Danial a suakta sak hi.Huchibangin hiai Danial Daria vaihawm lai leh Persia mi Kura vaihawm laiin a lun mahmah hi.

²⁸Han frelser og utfrir og gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel av løvenes vold.

²⁸Huchibangin hiai Danial Daria vaihawm lai leh Persia mi Kura vaihawm laiin a lun mahmah hi.

²⁹Og Daniel levde æret og lykkelig både under Darius' og perseren Kyros' regjering.