¹Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

¹Thugenpa, David tapa, Jerusalem kumpipa thute.

²Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

²Bangmahloute bangmahlou, bangmahloute bangmahlou, bangteng bangmahlouh ahi, Thugenpan a chi.

³Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

³A sepgimna tengteng ni nuaia a sepgim akipan mihingin bang phattuamna a nei a?

⁴Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

⁴Khang khat a paia, khang dang a hongtunga; huan khantawnin lei a om gige.

⁵Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

⁵Ni leng a suak jela, huan ni a tum jel; huchiin a suahna a mun lamah a kiknawn pah.

⁶Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

⁶Sim lamah huih a paia, mal lamah a kilehheia; a lampi ah a kivial hei ngitnget, huan huih a lam zuihah a kik nawn jel hi.

⁷Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

⁷Luite tengteng tuipi ah a luang lut ua, himahleh tuipi a dim tuan kei: luite paina mun lamah, huailamah a pai nawn uh.

⁸Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

⁸Thil tengteng gimnain a dima; mihingin a gen theikei: muhin mit a lungkim keia, jakin bil leng a lungkim sam kei.

⁹Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

⁹A omkhinsa a hongom ding ahi a; huan hihkhitsa hiha om ding ahi a; huchiin ni nuaiah thil thak a om kei hi.

¹⁰Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

¹⁰En dih, hiai a thak? chi-a miten a gen uh thil a om hia? a om khinsa ahi, i ma ua hunte ah.

¹¹Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹¹Khang masate theihgigena a om kei; a hongom ding khang nanunglam theihgigena leng a om sam kei ding, a nung hongom dingte lakah.

¹²Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

¹²Kei Thugenpa Jerusalem ah Israel tungah kumpipa ka hi a.

¹³og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹³Huan van nuaia hiha omte tengteng tungtang pilnaa zong ding leh zong khe dinga ka lungtang suah ka hi: huaia kisuk dinga mite tapate kianga Pathianin a piak nakpi taka gimna ahi.

¹⁴Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹⁴Ni nuaia hiha om nasepte tengteng ka mutaa; huan, ngaiin, bangteng bangmahlou a hi-a huih nung delh ahi.

¹⁵Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

¹⁵A kawisa bawltang theih ahi kei: huan a kimlou sim theih ahi kei.

¹⁶Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

¹⁶Keimah lungtang ka houlimpiha, Ngaiin, Jerusalema ka maa omte tengteng sangin pilna thupi ka honmuh saka; ahi, ka lungtangin pilna a neita, chiin.

¹⁷Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹⁷Huan pilna thei ding leh, haina haitatna thei dingin ka lungtang ka suka: hiai leng huih nungdelh ahi chih ka thei hi.Pil mahmahnaah lah lungkham mahmahna a om ngala: huan kuapeuh theihna khangsakin lungkham a khangsak hi.

¹⁸For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

¹⁸Pil mahmahnaah lah lungkham mahmahna a om ngala: huan kuapeuh theihna khangsakin lungkham a khangsak hi.