¹Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem,

¹Na tuailai nitein nang honsiampa leng theigige in, ni hoihloute a hongtun ua kumte a hongnai ua, Amaute ah kipahna ka neikei, na chih hun a hong tun nailouh laiin.

²før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet -

²Ni hiam, khovak leh, kha leh, aksite, hihmiala oma, meipite vuah zuk khita a kik nawn ma un:

³den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennem vinduene, formørkes*, {* 1MO 27, 1; 48, 10. 1KG 14, 4.}

³In ngakte a kivuan ua, mi hatte a hongkun ua, a tawm tak jiak ua ansute a khawl ua, tawleta dak khete hihmiala a om ua,

⁴og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høiere enn til spurvekvitter, og alle sangmøene blir lavmælte,

⁴Kong zinga kongkhakte khak a hihnai louh lai un; ansuk ging a ngaihlouha, vasa aw-a mi a thoha, tumgingtheih tanute tengteng suk niama a om nai louh lai un;

⁵og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten -

⁵A hi, tung sanga om a kihta ding ua, a lampi ah launa a om ding; vaisuaklu sing a pak lun dinga, huan khaukhup tunggikna ahi dia, lingmin thuk a juau ding; mihing a in saua paia, sunmite kongzing kim khawnga a pai jiak un.

⁶før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,

⁶Dangka khau kiphela, dangkaeng noubem suktapa a oma, tuibel tuikhuka hihkeka a oma, tuibema kangtalaikhe hihtana a om nai louh laiin;

⁷og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

⁷Huan, a om bangin leivui lei ah a kik nawna, kha bel a pepa Pathian kiangah a kik.

⁸Bare idelig tomhet, sier predikeren; alt er tomhet.

⁸Bangmahloute bangmahlou, thugenmiin a chi; bangteng bangmah lou ahi.

⁹For øvrig er å si at predikeren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap og prøvde og gransket; han laget mange ordsprog.

⁹Huai banah, Thugenpa a pil jiakin, mite theihna a sinsak lailaia; ahi, paunak tampi kizomzomin a ngaihtuaha, a zong khiaa, a koih hi.

¹⁰Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hvad riktig er, sannhets ord.

¹⁰Thugenpa thu pomtakte mukhe dingin a zonga, diktaka gelh khiaka omte, thutak thute ngei.

¹¹De vises ord er som brodder, og visdomssprog som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde* {* SLM 80, 2.}

¹¹Mipil thute sutnazum bang ahi a, hoihtaka khetkip sikilhna te bang tuh Belamchingpa khat thugen lakkhawm piakte ahi.

¹²Og for øvrig: La dig advare, du min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivningen, og megen granskning tretter legemet.

¹²Huan huailou leng, ka tapa, hilhin omin: laibu tampi bawl a hihleh tawp chihni a om kei hi.; huan zil tamna jaw sa bahna ahi hi.

¹³Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹³Hiai thulela tawpna ahi; a vekin jakin a omta: Pathian laudan siam inla, a thupiakte juiin; hiai lah mihing hihding pumpi ahi ngala.Pathianin lah thilhih chiteng vaihawmnaa la lut ding ahi ngala, thil selguk chiteng, a hoih hia a hihkeileh a hoihlou toh.

¹⁴For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

¹⁴Pathianin lah thilhih chiteng vaihawmnaa la lut ding ahi ngala, thil selguk chiteng, a hoih hia a hihkeileh a hoihlou toh.