¹Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

¹Bang chiteng adingin hunbi a om, van nuaia thiltup chitenga dingin hun:

²Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

²Pian hun leh sih hun; suan hun leh suansa boh khiak hun:

³å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

³Thah hun leh hihdam hun; phel hun leh lam nawn hun;

⁴å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

⁴Kah hun leh nuih hun; sun hun leh lam hun;

⁵å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

⁵Suangte paih mang hun leh suangte lak khawm hun; kawi hun leh kawi kidek hun;

⁶å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

⁶Zon hun leh mansuah hun; vom hun leh paihmang hun;

⁷å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

⁷Bohkek hun leh khui hun; pau louh hun leh thugen hun;

⁸å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

⁸It hun leh muhdah hun; kidou hun leh kilep hun.

⁹Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

⁹A sepgimna na sempan bang phattuamna a neia?

¹⁰Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹⁰Huaia kisawijawtna dinga Pathianin mite tapate kianga a piak haksatna ka muta hi.

¹¹Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

¹¹Thil chiteng a huna kilawmin a bawla: a lungtang uah khovel leng a koihtaa, huchi hinapiin lah mihingin Pathian nasep a bul akipana a tawp pha a hihsa a mukhe theikei hi.

¹²Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

¹²A damsung teng un kipah leh hoih hih sanga amau adia hoihjaw bangmah a om kei chih ka thei hi.

¹³men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

¹³Huan, mi chihin a neka a dawna, a sepgimna tengtenga hoih nuam a sakpih tuh Pathian thilpiak ahi.

¹⁴Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

¹⁴Bangpeuh Pathianin a hih, khantawnin a om ding chih ka theia: huaiah bangmah a kikoih theikei dinga, huaiakipanin bangmah mah a kila khe thei sam kei ding: Pathianin a hihkhintaa, huchiin a maah miten a lau ding uhi.

¹⁵Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

¹⁵A omkhinsa pen; huan a om ding a om khinsa ahi: huan Pathianin a pai mangsa a zong hi.

¹⁶Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹⁶Huchiin ni nuaiah, vaihawmna munah, gitlouhna a om chih leng ka mu hi; huan diktatna munah, gitlouhna huailaiah a om hi.

¹⁷Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

¹⁷Ka lungtangin, Pathianin mi diktat leh mi gilou a ngaihtuah ding: thiltup chiteng leh nasep chiteng adingin lah hun a om ngala, ka chi a.

¹⁸Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

¹⁸Ka lungtangin, Mite tapate jiakin ahi, Pathianin amau a ettel sina, amau mahmah gamsa bang lel a hihdan uh a kitheih theihna ding un.

¹⁹for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

¹⁹Mite tapate tunga tung peuhmah lah gamsate tungah a tung ngala; thil khat ngei lah a tunguah a tunga: khat a sih bangin, huchibangmahin a dang a dang a sia; ahi, hu khat a nei khawm ua: huan mihingin gamsate sanga masakjawkna a neikei: bangteng lah bangmahlou ahi ngala.

²⁰De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

²⁰Bangteng mun khat ah a pai ua; bangteng leivui akipan ahi ua, bangteng leivui ah a kik nawn uh.

²¹Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

²¹Mihing kha tunglama a pai touh leh, gamsa kha nuailama leia a pai suk kua ahia thei?Huaijiakin mihing a nasepte-a a kipah ding sanga hoih jaw bangmah a om kei chih ka thei hi; huai lah a tantuan ahi ngala: amah nungin bang ahi dia chih mu dingin amah kuan honpi nawn ahia leh?

²²Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

²²Huaijiakin mihing a nasepte-a a kipah ding sanga hoih jaw bangmah a om kei chih ka thei hi; huai lah a tantuan ahi ngala: amah nungin bang ahi dia chih mu dingin amah kuan honpi nawn ahia leh?