¹Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser

¹Hoihlou taka thupukna bawlt leh dikou taka gelhmite tung a gik hi!

²for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.

²Meithaite a gallak bang ua, a om theihna ding uleh, pa neiloute a thil uh lak sak banga a bawl theihna ding un, neizouloute vaihawmna diktat tangsak lou ding leh, ka mite laka gentheite muh ding mawngmawng laksak tum.

³Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter?

³Huchiin, gawtna ni a hongtun chiang leh gamla pi-a a kipan huihpi a hongtun chiangin, bang na hih ding ua oi? panpihna ngen dingin kua kiang ah na taita ding ua leh? na thupina uh koiah na nuseta ding ua oi?

⁴Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

⁴Hentate lakah a kun ding ua, thahte lakah a puk ding uh, hiaite lel a tan uh a hita ding hi. Huchi lawmlawma a hih inleng, a hehna lah a dai keia, a khut a lik lailai hi.

⁵Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd.

⁵Kisain Assuria mi, ka hehna khetbuk, ka lungkimlouhna chiang tawi!

⁶Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene.

⁶Gallak la ding leh, thil lak sak la ding leh, kongzing buannawi banga ngap dingin amah jaw Pathian zahlou nam dou dingin ka sawl dinga, ka hehna mite sual dingin thu ka pe ding hi.

⁷Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.

⁷Himahleh aman huchibang a tup ahi keia, huchibang jaw a lungsimin leng a ngaihtuah sam kei; nam tam petmaha tam hihsiat leh hihmanthat ahi, lungsima a neih jawk.

⁸For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen?

⁸Ka mi liante tengteng kumpipa ahi vek kei ua hia?

⁹Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus?

⁹Kalno khua Karkemis khua bang hita lou ahi maw? Hamath khua Arpad khua bang hita lou ahi maw? Samari khua Damaska khua bang hita lou ahi maw?

¹⁰Likesom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne billeder overgikk Jerusalems og Samarias,

¹⁰Ka khutin milimte gam, Jerusalem khua leh Samari khua ate, sanga milim bawltawm hoih jaw neite leng, a zongkhe ta ngala.

¹¹skulde jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilleder som jeg har gjort med Samaria og dets guder?

¹¹Samari leh a milimte tunga ka hihtak bangin Jerusalem leh a milimte tungah ka hih kei dia hia?

¹²Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross.

¹²Huchi a hih jiakin hichi ahi dinga; TOUPAN Zion tang leh Jerusalem kho sunga a nasep ding tengteng a sep khit hun chiangin Asuria kumpipa lungsim kiotsakna gah leh a mit kisathei thupina ka gawt sin hi.

¹³For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet,

¹³Aman, Ka khut hatnain ka hiht hi, ka pilna tohin; ka kizen ngala; chih chih gamgite khawng lah ka suana, a vaihawmna uh lah ka suta, laltutphaha tute lah mi hangsan hih bangin ka kai khia hi.

¹⁴og min hånd grep efter folkenes gods som efter et fuglerede, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep.

¹⁴Ka khutin chi chih hausaknate lah vasa bu bangin a zong khiaa; min vasa tuia pi loihsansa a la uh bangin lei tengteng ka la khinvekta hi; ka jap hiam, kam ka hiam ham hiamhim hiam leng a om kei uhi, a chi vial ngala.

¹⁵Roser vel øksen sig mot den som hugger med den, eller gjør sagen sig stor mot den som drar den? Rett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre*! / {* mannen som har den i hånden.}

¹⁵Heipiin thil ehna dinga a zangmi a kisaktheihsan dia hia? Singatnain a atmi a nuaisiah dia hia? Khetbukin a dommite a lik zosop diam aw, chiangin sing lah hi lou a lik zomah bang phet ahi.

¹⁶Derfor skal Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, sende tærende sott blandt hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brand som luende ild.

¹⁶Huaijiakin TOUPA, Sepaihte, TOUPAN, a mi thaute lakah gawnna a sawl dinga; a thupina nuaiah mei kuang lai lel bangin mei tohin a om ding.

¹⁷Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag.

¹⁷Huan, Israelte vakna mei a honghi dinga, a Mi Siangthou mah uleng meikuang ahi ding; huaiin ni khat thuin loulingneite leh khaulingneite a kangsakin a hihmangthang ding.

¹⁸Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort.

¹⁸A gammang leh a lei hoih mun thupina leng, kha leh sa nasanin, a hihmang ding; huchiin, chiamtehna tawipen kia hun lai bang ahi ding.

¹⁹De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem op.

¹⁹A gammanga sing om sek laite naupang gelh tham pheta tawm a hita ding.

²⁰På den tid skal levningen av Israel og de undkomne av Jakobs hus ikke mere bli ved å stole på ham som slo det*, men de skal trofast stole på Herren, Israels Hellige. / {* Assur; 2KG 16, 7.}

²⁰Huan, huainiin hichi ahi dinga, Israelte omzek laite leh Jakob inkuanpihte laka a damlaiten amaute thatpa a muang nawnta kei ding ua; TOUPA Israelte Mi Singthou, chihtaktakin a muang zota ding uhi.

²¹En levning skal omvende sig, levningen av Jakob, til Gud den veldige.

²¹A om zek lai. Jakob om zeklaite, Pathian hattak kiang ah a kik nawn ding uh.

²²For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende sig; tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet*. / {* Guds straffende rettferdighet.}

²²Na mi Israelte tuipi piaunel zahin om mah le uh, a om zek laite kia a kik nawn sin ngal ua; diktatna luan letna suksiatna lah tung dinga vaihawmpuk ahi.

²³For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden.

²³TOUPA, Sepaihte TOUPAN, tawpna, tawpna tung ngei dinga vaihawmpuk lah, lei tengteng laizangah a bawl sin ngala.

²⁴Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: Frykt ikke, du mitt folk som bor i Sion, for Assur, når han slår dig med kjeppen og løfter sin stav over dig, således som de gjorde i Egypten!

²⁴Huaijiakin, TOUPA, Sepaihte TOUPAN, hichiin a chi, Ziona om ka mite aw, Aigupta gama a hih bang un khetbuk a nou honvuain achiang na tunguah lik mah leh, Asuria mi jaw kihta kei un.

²⁵For bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender sig til deres* ødeleggelse. / {* assyrernes.}

²⁵Sawtlou chik nungin ka lungkimlouhna hongbei dia, ka hehna leng amaute hihmanthatna dia heiin a omta ding hi.

²⁶Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten.

²⁶Ireb suangpia Midiante a thah lai bang un sepaihte tOUPAN amah sual dingin jepna a pei dinga; achiang lah tuipi tung lamah a om dinga Aigupta gama a pei bangin a pei ding hi.

²⁷På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, og åket skal sprenges av dens fedme*. / {* den velmakt hvormed Herren velsigner Israel.}

²⁷Huai niin hi chi ahi dinga, puakgik na liangjanga kipana lakmangin a om dinga, a hakkol leng na ngawngnga kipana lakmangin a om lai ding hi; thau nilh jiakin hakkol lah hihsiatin a omta dinga, chiin.

²⁸Han kommer over Ajat, drar frem gjennem Migron; i Mikmas lar han sitt tren bli igjen.

²⁸Rimon akipan Aiath khua a tungta Migron khuaah a pai suakta; Mikmas khuaah a van a koihta.

²⁹De drar gjennem skaret. I Geba [sier de] vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flyr.

²⁹Kuam ah a tumta uh; Geba khuaah a giakta uh; Ramah khuate a lingling ua; Saula, Gibeah khote a taimangta uhi.

³⁰Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot!

³⁰Gallim kho tanu aw! na awin ngaihtakin kikou in; Laishah khua aw! ngaikhiain; Anathoth aw, hehpihhuai na lawmlawm chia!

³¹Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast.

³¹Madmenah khote taimangin a omta uh; Gebim khuaa omte taimang tumin a kidelh luailuai uh.

³²Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen.

³²tuni mahmahin Nob khuaah a tam sin; Zion tanu tang, Jerusalem mual pawng a khut a sin khum hi.

³³Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave,

³³Ngai dih, TOUPA, sepahte TOUPAN, thil mulkimhuaitakin ahiangte a sat khe dinga, sang pipite lah phuk in a om dinga, a dawk tuamte leng gawi niamin a om ding.Sikin gamnuai sing sahte a phuk dinga, LEbanon sidar singte mi thupi pukin a puk juajua ding uh.

³⁴og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige*. / {* d.e. Herren.}

³⁴Sikin gamnuai sing sahte a phuk dinga, LEbanon sidar singte mi thupi pukin a puk juajua ding uh.