¹Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

¹Aw tangte na maa a luan khiak zoizoina ding un, van botkekin hongkum suk teitei lechin aw.

²når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

²Nam chih na maa a linna ding un nang hondoute kianga na min theihsak nadingin, meiin sing neen a kuangsaka, meiin tui a sousak bangin!

³Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

³Ka lamet louh uh thil mulkimhuai na hih laiin na hong suka, tangte maah a luangkhe zoizoi uhi.

⁴Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

⁴Nidanglaia kipanin miten, nangkia loungal, amaute ngak dinga, sepsak jelpa Pathian lah a thei ngeikei ua, bilin lah a za ngei kei ua, mitin leng a mu ngei sam kei hi.

⁵Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

⁵Nang jaw, nuam taka oma diktat taka hihmi, na lampitea nang hontheigigete, na don jela; ngaiin, nang na hihiam, kou thil ka hihkhial ua; huaite-ah sawtpi ka naomta ua, huchiin hotdamin ka om thei lai ding uam?

⁶Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

⁶Mi nin bangin kana om vekta ngal ua, ka diktatna teng uh leng puansilh nin bang ahi: ka vek un nah bangin ka vuai ua; ka thulimlouhnate un huih bangin a honmut mang jel hi.

⁷Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

⁷Huchiin na min lou-a, nang honlen dinga kihihhalh kuamah himhim a om kei uh: kou akipanin na mai na selta ngala, ka thulimlouhnate uh zangin non mangsakta hi.

⁸Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

⁸Tuin jaw, aw TOUPA, nang ka pa uh na hi; kou bellei ka hi ua; nang kou honvelpa na hi; huchiin ka vek un na khut suak ka hi uh.

⁹Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

⁹TOUPA aw, heh lo kenla, thulimlouhnate leng khantawnin theigige sam ken: ngaiin hehpihtakin hon en inla, ka vek un nangmah mite ka hi uhi.

¹⁰Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

¹⁰Na khopi siangthoute gamdai a hong suak ua, Zion lah gamdai a hong suak a, Jerusalem lah mun nawtsiat a hong hita hi.

¹¹Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

¹¹Ka in siangthou uleh ka in kilawm tak uh, ka pipute un nang a honna phat jelna uh, meia hal ahi; ka thil deihhuaite tengteng ulah hihsiatin a omvekta ngala.TOUPA aw, huai thilte-ah na kidek thei sin ahia? Na dai nilouhin non hihgenthei nilouh sin ahia?

¹²TOUPA aw, huai thilte-ah na kidek thei sin ahia? Na dai nilouhin non hihgenthei nilouh sin ahia?