¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

¹Omul născut din femeie, are viaţa scurtă, dar plină de necazuri.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

²Se naşte şi e tăiat ca o floare; fuge şi piere ca o umbră.

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

³Şi asupra lui ai Tu ochiul deschis! Şi pe mine mă tragi la judecată cu Tine!

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁴Cum ar putea să iasă dintr'o fiinţă necurată un om curat? Nu poate să iasă niciunul.

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁵Dacă zilele lui sînt hotărîte, dacă i-ai numărat lunile, dacă i-ai însemnat hotarul pe care nu -l va putea trece,

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁶întoarce-Ţi măcar privirile dela el, şi dă -i răgaz, să aibă măcar bucuria pe care o are simbriaşul la sfîrşitul zilei.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁷Un copac, şi tot are nădejde: căci cînd este tăiat, odrăsleşte din nou, şi iar dă lăstari.

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁸Cînd i -a îmbătrînit rădăcina în pămînt, cînd îi piere trunchiul în ţărînă,

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

⁹înverzeşte iarăş de mirosul apei, şi dă ramuri de parcă ar fi sădit din nou.

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹⁰Dar omul cînd moare, rămîne întins; omul, cînd îşi dă sufletul, unde mai este?

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹¹Cum pier apele din lacuri, şi cum seacă şi se usucă rîurile,

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹²aşa se culcă şi omul şi nu se mai scoală; cît vor fi cerurile, nu se mai deşteaptă, şi nu se mai scoală din somnul lui.

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹³Ah! de m'ai ascunde în locuinţa morţilor, de m'ai acoperi pînă-Ţi va trece mînia, şi de mi-ai rîndui o vreme cînd Îţi vei aduce iarăş aminte de mine!

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁴Dacă omul odată mort ar putea să mai învieze, aş mai trage nădejde în tot timpul suferinţelor mele, pînă mi se va schimba starea în care mă găsesc.

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁵Atunci m'ai chema, şi Ţi-aş răspunde, şi Ţi-ar fi dor de făptura mînilor Tale.

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁶Dar astăzi îmi numeri paşii, ai ochiul asupra păcatelor mele;

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁷călcările mele de lege sînt pecetluite într'un mănunchi, şi născoceşti fărădelegi în sarcina mea.

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁸Cum se prăbuşeşte muntele şi piere, cum piere stînca din locul ei,

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

¹⁹cum este mîncată piatra de ape, şi cum este luat pămîntul de rîu: aşa nimiceşti Tu nădejdea omului.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²⁰Îl urmăreşti într'una, şi se duce; Îi schimonoseşti faţa, şi apoi îi dai drumul.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²¹De ajung fiii lui la cinste, el nu ştie nimic; de sînt înjosiţi, habar n'are.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

²²Numai pentru el simte durere în trupul lui, numai pentru el simte întristare în sufletul lui.``